Profesjonalisering av politikken

DEMOKRATIFor ein del år sidan deltok eg i byutviklingsstyret i Kristiansand og diskuterte korleis vi skulle legge opp presentasjonen av eit stort byggeprosjekt. Eg argumenterte for at vi skulle arrangere eit møte etter arbeidstid slik at interesserte som ikkje hadde høve til å ta fri frå jobb, kunne delta. Men fagfolk, konsulentar og heiltidspolitikarar ville ha det på dagtid og ha ettermiddagen fri, og slik blei det. Folk flest og politikarar utan betalte verv blei dermed utestengt frå prosessen og kunne i beste fall lese om prosjektet i avisene. Det blei sikkert gode diskusjonar, men eit viktig demokratisk element blei borte.

Politikk og politiske prosessar er i ferd med å bli ein aktivitet for betalte aktørar. Det poppar stadig opp nye konsulentar og byrå som mot god betaling kan tilby hjelp til å få gjennomslag i politikken. Dei betalte aktørane blir eit filter i kommunikasjonen med dei demokratisk valde politikarane.  Vi er langt over i parodien når kommunar og fylkeskommunar ber om hjelp frå kommersielle byrå med tidlegare politikarar for å kommunisere med dagens stortingspolitikarar. Har politikarane mista trua på demokratiet og verdien av den direkte kontakten med dei demokratiske prosessane?

I ei tid med store omveltingar er det viktig at dei som sit med makta, har god kontakt med det som skjer i samfunnet. Politikarane bør ikkje nøye seg med informasjon som er filtrert gjennom profesjonelle lobbyistar eller politiske rådgivarar og samfunnskontaktar som stadig fleire institusjonar held seg med. Det kan vere krevjande å få god dialog med  samfunnsinstitusjonar og bedrifter. Men det kan lett gå ut over forståing og innsikt om ein nøyer seg med tilrettelagt og politisk korrekt kommunikasjon. Det er dei krevjande direkte dialogane med dei som sit med informasjon og erfaring, som kan skape ny politikk.

Politiske prosessar skjer i stadig større grad mellom folk som meir eller mindre lever av politikk. I tillegg til stadig fleire betalte lobbyistar og rådgivingsbyrå har vi ein veksande skog av betalte sekretariat i interesseorganisasjonar og bransjeorganisasjonar. Politiske tenketangar har også blitt ein del av denne floraen. Alle desse betalte aktørane var nyleg samla under Arendalsveka. Eg var der i to dagar og møtte få som ikkje var der med full løn og full diett. Eg fekk med meg topp foredrag og gode diskusjonar. Men er dette arrangementet eit symptom på profesjonaliseringa av politikken? Aftenposten konstaterer i alle fall at det er ei festveke for lobbyistar. Alle som det er verdt å ha kontakt med for lobbyistar og interessegrupper, var der.

Både i USA og mange land i Europa ser vi at det har vakse fram misstillit til det samfunnsskiktet som forvaltar den demokratiske makta. I Skandinavia og i Noreg har vi framleis stor samfunnstillit. Men det er viktig at vi ikkje snevrar inn deltakinga i dei demokratiske prosessane og gjer politikken til ei vare.

Vasskrafta som forsvann

SamEydeLever du i den trua at du puttar rein norsk vasskraft på elsykkelen, elbilen og dei andre elektriske dingsane dine? I så fall bør du ta ein ny titt på fakturaen frå kraftleverandøren din. Dersom du ikkje har betalt for opphavsgaranti for rein kraft, så er mindre enn fjerdeparten av den straumen som du brukar, fornybar vasskraft. Resten er kolkraft eller atomkraft – på papiret. Men i våre dagar er det jo dei finansielle papira som gjeld, ikkje dei fysiske realitetane. Og dei finansielle produkta er det som kjent ikkje så lett å sjå konsekvensane av.

Årsaka til at den reine norske vasskrafta blir skitten, er ein finansiell konstruksjon utan kopling til den reelle utvekslinga av elektrisk kraft. Energiselskap som baserer produksjonen sin på fornybare kjelder som sol, vind og vatn, kan selje bevis for at den krafta du brukar, er fornybar. Du får ein garanti for at du har kjøpt miljøvennleg energi. Men det paradoksale er at det ikkje følgjer fornybar kraft med desse opphavsgarantiane. Selskapa kan ikkje selje garantiar for meir enn dei produserer, men utover det er det inga kopling mellom sal av garantiar og sal av energi.

Energiselskapa kan selje opphavsgarantiar til heilt andre enn dei sel den fornybare energien til. Det inneber også at vi kan selje opphavsgarantiar til utlandet for langt større energimengder enn det vi reelt sett eksporterer. I 2015 selde norske energiselskap opphavsgarantiar til EU for om lag 85% av den norske vasskraftproduksjonen, sjølv om krafteksporten berre var om lag 15% av produksjonen. Konsekvensane av dette er at norsk vasskraft utan opphavsgaranti på papiret var samansett av 51% kolkraft og 37% atomkraft. Berre 12% var vasskraft i følgje varedeklarasjonen du finn på nettsidene til NVE.

Ordninga med opphavsgaranti blei innført av EU i 2001. Formålet var å skaffe ekstra inntekter til produsentar av fornybar energi. Det kan vere eit fornuftig system i EU. Der kjem det aller meste av den fornybare energien frå sol og vind. Dette er umodne teknologiar som har eit stort behov for økonomisk støtte i oppbyggingsfasen. Men det same gjeld ikkje norsk vasskraft som i utgangspunktet er svært lønsam. Dessutan har vi ikkje noko system som sikrar at sal av opphavsgaranti for vasskrafta, vil føre til produksjon av meir fornybar energi. Tvert i mot har dagens regjering sagt at vi skal legge mindre vekt på å auke produksjonen av fornybar energi her i landet av frykt for overproduksjon. Vi har altså importert eit system som er fornuftig i EU, men som ikkje har tilsvarande klimaeffekt hos oss.

Derimot kan ordninga med opphavsgaranti for norsk vasskraft få utilsikta og uheldige konsekvensar for norsk industri. Vi kan for eksempel komme i den situasjonen at datasenter på kontinentet på papiret kan bli grønare enn norske datasenter, sjølv om dei i realiteten brukar kolkraft og vi brukar vasskraft. Det er opphavsgarantiane, ikkje realitetane, som tel når bedriftene skal presentere sine miljødeklarasjonar for kundane, og slike deklarasjonar blir stadig meir etterspurt. Politikarar frå alle parti snakkar varmt om grøne datasenter. Samtidig vedtar dei å innføre finansielle produkt som kan rive noko av grunnlaget vekk under slike satsingar her i landet.

Eit anna eksempel er norsk metallproduksjon. Norske prosessbedrifter som  Elkem og Norsk Hydro kan i dag skilte med å ha kanskje den reinaste metallproduksjonen i verda. Dei eksporterer på mange måtar rein norsk vasskraft i fast form. Eyde-nettverket som organiserer mange prosessbedrifter, har tatt mål av seg til å bli verdsleiande på miljøvennleg produksjon. Den teknologien som blir utvikla for å nå dette målet, kan bli ei eksportvare og få store positive konsekvensar for det globale miljøet. Men systemet med opphavsgarantiar kan stikke kjeppar i hjula for denne satsinga.  Når prosessbedriftene skal dokumentere produksjonen sin, så må dei basere kalkylane sine på at det meste av den reine norske vasskraft på papiret kjem frå kol- og atomkraft.

Ein kan jo argumentere for at alle som ønskjer det, kan kjøpe opphavsgarantiar og unngå å bli belasta med kol- og atomkraft i sine miljøkalkylar. Men bør vi ikkje heller spørje kva vi skal med ei ordning som i beste fall har uklare klimaeffektar, og som kan vere negativ for miljøvennleg norsk industriutvikling?  Er opphavsgaranti for vasskraft eit fornuftig system når det ikkje sikrar at dei ekstra midlane går til å produsere meir fornybar energi, men gjer livet vanskelegare for norsk industri? Kraftutveksling med andre land kan under visse føresetnader vere med på å redusere bruken av fossil energi og ha positiv effekt for klimaet. Men eg har vanskeleg for å sjå at ordninga med eksport av opphavsgaranti for vasskraft, lausrive i frå energiomsetninga, har nokon positiv klimaaffekt.

Sal av opphavsgaranti for norsk vasskraft  er shopping av god klimaprofil utan substans og klare klimaeffektar, men med uoversiktlege konsekvensar for norsk industriutvikling.  Har den blitt importert hit til landet ved eit arbeidsuhell?

Alf Holmelid
tidlegare medlem av næringskomiteen på Stortinget for SV

Kronikken står på trykk i Klassekampen i dag

Monica Bernal Sanchez – og dei andre

19062011276Gravide Monica Bernal Sanchez fra Ecuador har fått beskjed frå UNE om at ho må forlate landet seks dagar før ho har termin. Årsaka er at ektemannen har tent for lite til å få godkjent  at kona kan bli i landet.

Dette utvisingsvedtaket er uforståeleg og inhumant, og det har naturleg nok skapt sterke reaksjonar. Vener og nettverk har engasjert seg, og Fædrelandsvennen har daglege oppdateringar om saka. Politikarar frå ei rekke parti har komme på bana og lova at vedtaket skal bli endra. La oss vone dei får rett.

Men det er ei men i denne saka. Dette er ikkje eit arbeidsuhell som mange vil ha det til. Det er resultat av den innstrammingspolitikken dagens regjering står for. UNE seier til Fædrelandsvennen at det er mange andre i liknande situasjonar. Kampen for Monica Bernal Sanchez bør derfor utvidast til ein kamp for å endre reglane. Vi kan ikkje ha eit system her i landet der det gjeld eit sett med spelereglar for dei som har nettverk og kjem i avisa, og eit anna for resten.

Vi som har jobba med asyl- og innvandringspolitikk ei stund, har sett at det er eit felt med stort sprik mellom argumentasjonen i generelle saker og i enkeltsaker. FrP-politikarar som til dagleg kjempar for strengare asyl- og innvandringspolitikk og tøffare praktisering av reglane, kan gå på barrikadane for å hindre at enkeltpersonar dei kjenner, blir ramma av desse reglane.

Den blåblå regjeringa med FrP i spissen og KrF, Venstre og AP på slep, har gjennomført kraftige innstrammingar i asyl- og innvandringspolitikken, blant anna i reglane for å få familiemedlemmar hit til landet. I tillegg har dei ført ein retorikk som gjer det vanskeleg for saksbehandlarar å praktisere skjøn for å ta menneskeleg omsyn. Slikt blir av innvandringsminister Listhaug fordømt som naiv snillisme.

Det er bra at representantar for FrP, Høgre og KrF engasjerer seg for ei meir human avgjerd for dette ekteparet. Men det er ikkje bra om vi får ein praksis for dei som kjem i media, og ein for dei andre. Og det verkar mildt sagt litt populistisk nør vår argaste og mest ekstreme innvandringsmotstandar Kleppe plutseleg har eit anna syn når ei enkeltsak får medieoppslag.

Alf

Folket har alltid makta og ansvaret

OLYMPUS DIGITAL CAMERAEtter Brexit er det mange som spør om folket alltid har rett, men det er feil spørsmål.

Folket har ikkje alltid rett, men folket har alltid makta og ansvaret om vi vil kalle oss eit demokrati. I staden for å diskutere om det er folket eller ekspertane og politikarane som har rett, bør vi spørje kva som har gått galt med kommunikasjonen og tilliten mellom folket og dei folkevalde.

Det handlar om makt og interesser. Folk stemmer på politikarar for at dei skal forvalte deira demokratiske makt. Men i staden opplever dei politikarar som er handlingslamma i møte med marknad og internasjonal storkapital. Når forskjellane aukar, skuldar politikarane på konkurransen. Kvifor skal folk ha tillit til politikarar som demonstrerer si manglande vilje og evne til å ta makta og bygge eit solidarisk samfunn? Dei lengst nede på rangstigen opplever stadig at dei må betale prisen for konkurransekraft og for velstand for dei på toppen.

I ei rekke land i Europa har denne misstilliten lagt vegen open for høgreekstremisme. Kombinert med sviktande og lite solidarisk handtering av flyktningstraumen har det også nøra opp under framandfrykt. Mange er interessert i å legge skulda for aukande høgreekstremisme på innvandrarar og asylsøkjarar. Slik unngår dei å få sett søkjelyset på dei grunnleggande problema med ein politikk som aukar forskjellane og flytter makt frå folkevalde til kapitalkrefter og byråkratiske elitar.

Lar vi problema i Europa bli eit spørsmål om innvandring, sviktar vi demokratiet og solidariteten og spelar korta i hendene på høgreekstremistane. Demokrati er eit spørsmål om tillit, makt og ansvar. Det Europa no treng er politikarar og parti som kan gjenreise tilliten.

Alf

Lysande framtid

luftslottI desse dagar dalar oppskrifta på ei lysande framtid ned i postkassane til alle i K5 eller Nyekristiansand. Kjært barn har mange namn. Det er ikkje måte på kva velstand som skal vederfarast oss dersom vi vel den breie veg og lyttar til den unisone lovsongen frå ordførarkvintetten. Problem og vanskelege val er det fullstendig unødvendig for oss andre å bry seg med. Alt er ordna.

Redaksjonen (kven det no er) i den heilt nøytrale skattefinansierte informasjonsavisa legg ikkje skjul på kva vi har i vente. Vi må berre unngå å la oss freiste til å gå inn i unødvendige diskusjonar. Klarer vi det, vil miljøproblema bli løyst ein gang for alltid, og vi vil rekke toget. Eldreomsorg og andre tenestetilboda vil skinne, og skolane vil bli meir samla og meir desentraliserte enn nokon gang.

Vi skal få eit fantastisk sentralt distribuert demokrati som er heilt nytt og bygger på dei gamle kommunane. Den nye kommunen skal vere samarbeidsvillig og gå ut av alle interkommunale samarbeid. Ingen skal misse jobben i Nyekristiansand, og kommersielle firma (hysj, hysj) skal blomstre ved å overta kommunale oppgåver.

Men det beste av alt er at vi har så dårleg tid at vi slepp å bekymre oss. Problema og debatten kan vi vente med til vi har gjort eit irreversibelt vedtak. Kanskje på tide å døype om prosjektet til Lysande farmtid.

Alf

Propagandaministeriet K5

OLYMPUS DIGITAL CAMERAUansett kva ein måtte meine om kommunesamanslåing og K5, så er det på tide å setje nokre spørsmålsteikn ved prosessen. Med parkeringskjellaren friskt i minne er vi ikkje bortskjemte med breie demokratiske prosessar. Men no er det grunn til å ta rev i segla.

I dag kom den kompakte majoritet med eit utspel som mine Facebook-vener forkasta som aprilsnarr. Eg blei erta for å tru på noko slikt vas. Men diverre er det ikkje humor. Det er eit eklatant eksempel på manglande respekt for breie demokratiske prosessar. Den gode hensikt forsvarar tydeleg vis bruk av alle propsgandamiddel.

No skal det i følgje Fædrelandsvennen brukast store summar (av våre skattepengar?) til massedistribusjon av propaganda for den eine sida i ei kontroversiell sak. Skal vi tru vår dominerande regionavis, er det ikkje lagt opp til balansert informasjon der ulike syn kan sleppe til. Og påfallande nok har heller ikkje Fædrelandsvennen eit einaste kritisk spørsmål til opplegget. Det blir interessant å sjå kva byrå som har tatt på seg dette propagandaoppdraget.

Grunnen til dette paniske utspelet er redselen for folkemeininga. Fleire kommunar vil ikkje nøye seg med behandling i kommunstyret, men vil legge spørsmålet ut til folkerøysting. Og då må det hard skyts til.

I denne prosessen har det også dukka opp eit tiltak som PR-bransjen har selt inn som betre enn folkerøysting. Innbyggarundersøking er siste skrik i påverkingsindustrien. Men kva er ei innbyggarundersøking, og kven skal designe og utføre den? Her burde det vere rikeleg å grave i for journalistar med ambisjon om å halde litt av den kritiske journalistikken i hevd.

Alf

 

Tillitskrise i Europa før flyktningstraumen

AkropolisEi påskehelg i Athen inspirerer til refleksjon over tilstanden til det demokratiet vi hyllar og tar for gitt. Byen som blir rekna som demokratiet si vogge, opplevde diktatur så seint som på syttitalet. I dag er Athen og Hellas i praksis sett under økonomisk administrasjon frå Brussel. Landet som har bore dei største byrdene med den store flyktningstraumen til Europa, må no finne seg i at EU tar styring over grensekontrollen deira. I mange europeiske land er tilliten til det politiske leiarskapet svekka, og folkestyret er under press.

Dei internasjonale kapitalkreftene utfordrar demokratiet i aukande grad. Globale konsern får etter kvart så stor makt at nasjonale folkevalde styresmakter må stå med hatten i handa og ta dei vilkåra dei blir bodne. Vi har lenge snakka om at globale konsern unndrar skatt for enorme summar i utviklingsland. Men dette skjer ikkje berre i fattige land. Det skjer over alt. Selskap som Google og Facebook tener store summar i Noreg, men dei betalar praktisk talt ikkje skatt.

Dei globale selskapa vrir seg unna ansvaret for det fellesskapet, og dei pressar demokratisk valde regjeringar i kne når dei prøver å krevje sin rett. Men den internasjonale kapitalen nøyer seg ikkje med den økonomiske makta som blir konsentrert på stadig færre hender. No vil kapitalkreftene også ha juridisk makt. Nye internasjonale avtaler som TTIP og TISA skal gi dei rett til å saksøkje demokratisk valde nasjonalforsamlingar for store summar om konserna ikkje får det som dei vil. Berre trusselen om slike søksmål set folkestyret under press.

Mange vil møte globaliseringa av kapitalen med overnasjonale organ som kan stå opp mot kapitalkreftene. Men denne strategien har ei nedside. Avstanden mellom veljarane og dei folkevalde bli lett for stor. Den offentlege samtalen mellom dei styrande og dei styrte manglar dialog, og samfunnstilliten som er ein føresetnad for eit livskraftig demokrati, forvitrar. Kombinert med ein økonomisk politikk som skaper større forskjellar, fører dette til aukande frustrasjon og eit høgare konfliktnivå, slik vi no ser i mange land i EU.

Tilliten blir ikkje betre av at fragrørsla må bøye nakken for kapitalkreftene og marknadsfundamentalismen. Når det oppstår konflikt mellom bedriftsinteresser og faglege interesser i eit EU-land, så dømmer EU-domstolen konsekvent til fordel for kapitalkreftene. Dei faglege rettane som skal verne arbeidsfolk mot overgrep, blir valsa ned. Fagrørsla som har kjempa fram sosiale rettar og ein betre fordelingspolitikk, misser si makt. Folk kjenner seg svikta og misser trua på politikarane og systemet.

Det politiske leiarskapet i eit land har etter kvart langt meir til felles med leiarane og eliten i andre land, enn med sine eigne veljarar. Dei er meir opptatt av kva som skjer i Brussel og på rikmannskonferansar i Sveits enn av kva som skjer i fattigstrøka i deira eige land.  Sjølv sosialdemokratiske leiarar kappast om å bli invitert til hemmelege møte i regi av Bildenberg og den økonomiske eliten. Landegrensene blir bygd ned, men dei blir erstatta av auka klasseskilje som går på tvers av landegrensene.

Når finanseliten spelar hasard med samfunnsverdiane våre slik vi såg under finanskrisa, så er det vanlege folk som får svi. Velferdsgode blir kutta og arbeidsløysa aukar, samtidig som dei rike blir rikare. I mange land veks store deler av ungdomskulla opp utan å komme i arbeid og bli i stand til å ta ansvar for sine liv. Frustrasjonen over denne utviklinga kjem no til overflata gjennom protestval mot det etablerte leiarskapet i land etter land.

Manglande samfunnstillit, aukande klasseskilje og politikarar som bøyer nakken for kapitalkreftene, er ei utfordring for folkestyret, og det er eit dårleg utgangspunkt for å møte nye utfordringar. Derfor ser vi no eit Europa som sviktar fundamentalt i møtet med den nye flyktningstraumen. Politikarane si manglande evne til å vise solidaritet og handlekraft kan få konsekvensar vi ikkje likar.  Vi kan lokke fram frå krokane krefter som har lite til overs for demokrati og folkestyre, men som kan tilby engasjement og enkle svar.

Den uroa og dei protestane vi no ser i mange land i Europa, har vakse fram over tid. Dei har ikkje oppstått med den store flyktningstraumen det siste året, og dei blir ikkje borte om Europa stengjer flyktningane ute og går på akkord med menneskerettane. Situasjonen må møtast med ein politikk for vanlege folk, ikkje for kapitalen og eliten – ein politikk som ikkje lar dei fattige ta dei største kostnadene i møte med dei nye utfordringane. Med ein slik solidarisk politikk kan venstresida i Europa gjenreise samfunnstilliten og revitalisere folkestyret.

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen 31. april.