Forskjellssamfunnet er her

forskjellarModerate økonomiske og sosiale forskjellar har vore eit kjenneteikn for Noreg. Men no er det i ferd med å bli historie. Dei rike blir rikare, og vi får fleire fattige barnefamiliar. Det forskjellssamfunnet som vi har sett utvikle seg i mange land i Europa og i USA, er no i ferd med å slå rot også her i landet. Med større forskjellar følgjer mindre samfunnstillit, dårlegare livskvalitet og svakare produktivitet. Den stadig aukande konsentrasjonen av økonomisk makt, er også ei utfordring for demokratiet. Men trass i fine ord skortar det på den politiske viljen til å snu denne negative utviklinga.

Det manglar ikkje på dokumentasjon. Rikmannsklubben som set kvarandre stevne i Davos, har dokumentert at dei 85 rikaste personane i verda eig like mye som den fattigaste halvdelen. Ein sveitsisk bank har rekna ut at den rikaste prosenten av verdas befolkning eig over halvparten av verdiane i verda.  I Noreg disponerer den rikaste prosenten av befolkninga over 20% av all formue her i landet, og dagens regjering gjer sitt beste for å auke forskjellane. Kvar av dei 0,1% rikaste i Noreg fikk i statsbudsjettet for 2015 i gjennomsnitt 238 000 kroner i skattelette. Vanlege lønsmottakarar måtte klare seg med 2700 kroner.

Høgresida har klart å få gjennomslag for myten om at vi må akseptere større forskjellar for å få fart på økonomien.  Men det finst ikkje dokumentasjon for denne påstanden. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, seier tvert i mot at store forskjellar i eit land reduserer den økonomiske veksten. I ein rapport frå 2014 skriv OECD at økonomiske forskjellar verkar negativt på økonomisk vekst. Rapporten viser også at fordelingspolitikk ikkje er til hinder for vekst. I følge OECD hindrar store forskjellar økonomisk vekst blant anna ved å svekke sosial mobilitet og bidra negativt til samla utdanningsnivå i et samfunn.

No er heller ikkje økonomisk vekst de primære for å skape eit godt samfunn. I boka Ulikhetenes pris drøftar forfattarane  Richard Wilkinson og Kate Pickett kva som skaper god livskvalitet. Dei har samla eit omfattande materiale som viser at det er land med små forskjellar som kjem best ut. Fordeling er viktigare enn økonomisk vekst for livskvaliteten i eit land. Samfunn med små forskjellar har større samfunnstillit, større sosial mobilitet, lågare kriminalitet,  betre folkehelse og høgare levealder enn andre land. Vi manglar ikkje dokumentasjon på at små forskjellar er bra for eit samfunn, men like vel går utviklinga i feil retning. Det er ei utvikling vi må snu før forskjellssamfunnet bit seg fast også her i landet.

Skal vi komme forskjellane til livs, så må vi satse på å betre forholda for barnefamiliar. Det gjeld ikkje minst barnefamiliar med einslege forsørgjarar. Nesten ti prosent av norske barn lever i familiar med vedvarande låg inntekt. Det utgjer over nitti tusen barn, og talet er aukande. Sidan 2012 har det blitt femten tusen fleire barn som lever i fattige familiar. Auken er klart størst blant innvandrarfamiliar. Skal vi unngå å skape eit klassesamfunn her i landet, så er det på tide å få ein brei debatt om kva tiltak som må til for å betre situasjonen for barnefamiliar med låg inntekt.

Det regjeringsoppnemnde Fordelingsutvalet slo i 2009 eintydig fast at det rimeligaste og mest treffsikre tiltaket mot barnefattigdom er å auke barnetrygda. Dei store barnefamiliane har dårlegast råd. Derfor blir tiltaket endå meir treffsikkert med eit søskentillegg i barnetrygda. I tillegg bør vi halde barnetrygda utanfor ved utrekning av sosialhjelp. Mange har tatt til orde for å droppe barnetrygda fordi den også går til folk med god økonomi. Men dersom vi ønskjer å stramme inn økonomien til dei rike, så kan vi enkelt gjere det gjennom skattesystemet utan å ramme dei med dårleg råd. Og kvifor er det nettopp barnetrygda som blir møtt med denne kritikken? Det er få som klagar på at det er sløsing å la dei rike få glede av andre universelle ytingar som gratis skole for eksempel.

For å finansiere tiltak som kan redusere fattigdomen og dei aukande forskjellane i samfunnet, må vi legge om skattepolitikken og slutte å gi store skattelette til dei rike. Dei som har råd, må betale meir dersom vi skal skape eit samfunn med moderate forskjellar og god livskvalitet for alle. Kjente økonomar som Thomas Piketty er heilt tydelege på at vi bør auke formuesskatten for dei rikaste. I tillegg bør finansnæringa betale skatt som alle andre næringar. Det kan vi oppnå ved å innføre meirverdiavgift for finanstransaksjonar.

Både i USA og i mange land i Europa ser vi no ein gryande protest mot dei aukande sosiale forskjellane. Her i landet har vi framleis relativt moderate forskjellar. Men vi er på full fart inn i forskjellssamfunnet med dei negative konsekvensar det har for livskvalitet, produktivitet og folkestyre. Kampen mot forskjellssamfunnet bør derfor bli ein sentral del av den valkampen som vi no går inn i.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen mandag 19. september

 

 

Profesjonalisering av politikken

DEMOKRATIFor ein del år sidan deltok eg i byutviklingsstyret i Kristiansand og diskuterte korleis vi skulle legge opp presentasjonen av eit stort byggeprosjekt. Eg argumenterte for at vi skulle arrangere eit møte etter arbeidstid slik at interesserte som ikkje hadde høve til å ta fri frå jobb, kunne delta. Men fagfolk, konsulentar og heiltidspolitikarar ville ha det på dagtid og ha ettermiddagen fri, og slik blei det. Folk flest og politikarar utan betalte verv blei dermed utestengt frå prosessen og kunne i beste fall lese om prosjektet i avisene. Det blei sikkert gode diskusjonar, men eit viktig demokratisk element blei borte.

Politikk og politiske prosessar er i ferd med å bli ein aktivitet for betalte aktørar. Det poppar stadig opp nye konsulentar og byrå som mot god betaling kan tilby hjelp til å få gjennomslag i politikken. Dei betalte aktørane blir eit filter i kommunikasjonen med dei demokratisk valde politikarane.  Vi er langt over i parodien når kommunar og fylkeskommunar ber om hjelp frå kommersielle byrå med tidlegare politikarar for å kommunisere med dagens stortingspolitikarar. Har politikarane mista trua på demokratiet og verdien av den direkte kontakten med dei demokratiske prosessane?

I ei tid med store omveltingar er det viktig at dei som sit med makta, har god kontakt med det som skjer i samfunnet. Politikarane bør ikkje nøye seg med informasjon som er filtrert gjennom profesjonelle lobbyistar eller politiske rådgivarar og samfunnskontaktar som stadig fleire institusjonar held seg med. Det kan vere krevjande å få god dialog med  samfunnsinstitusjonar og bedrifter. Men det kan lett gå ut over forståing og innsikt om ein nøyer seg med tilrettelagt og politisk korrekt kommunikasjon. Det er dei krevjande direkte dialogane med dei som sit med informasjon og erfaring, som kan skape ny politikk.

Politiske prosessar skjer i stadig større grad mellom folk som meir eller mindre lever av politikk. I tillegg til stadig fleire betalte lobbyistar og rådgivingsbyrå har vi ein veksande skog av betalte sekretariat i interesseorganisasjonar og bransjeorganisasjonar. Politiske tenketangar har også blitt ein del av denne floraen. Alle desse betalte aktørane var nyleg samla under Arendalsveka. Eg var der i to dagar og møtte få som ikkje var der med full løn og full diett. Eg fekk med meg topp foredrag og gode diskusjonar. Men er dette arrangementet eit symptom på profesjonaliseringa av politikken? Aftenposten konstaterer i alle fall at det er ei festveke for lobbyistar. Alle som det er verdt å ha kontakt med for lobbyistar og interessegrupper, var der.

Både i USA og mange land i Europa ser vi at det har vakse fram misstillit til det samfunnsskiktet som forvaltar den demokratiske makta. I Skandinavia og i Noreg har vi framleis stor samfunnstillit. Men det er viktig at vi ikkje snevrar inn deltakinga i dei demokratiske prosessane og gjer politikken til ei vare.

Vasskrafta som forsvann

SamEydeLever du i den trua at du puttar rein norsk vasskraft på elsykkelen, elbilen og dei andre elektriske dingsane dine? I så fall bør du ta ein ny titt på fakturaen frå kraftleverandøren din. Dersom du ikkje har betalt for opphavsgaranti for rein kraft, så er mindre enn fjerdeparten av den straumen som du brukar, fornybar vasskraft. Resten er kolkraft eller atomkraft – på papiret. Men i våre dagar er det jo dei finansielle papira som gjeld, ikkje dei fysiske realitetane. Og dei finansielle produkta er det som kjent ikkje så lett å sjå konsekvensane av.

Årsaka til at den reine norske vasskrafta blir skitten, er ein finansiell konstruksjon utan kopling til den reelle utvekslinga av elektrisk kraft. Energiselskap som baserer produksjonen sin på fornybare kjelder som sol, vind og vatn, kan selje bevis for at den krafta du brukar, er fornybar. Du får ein garanti for at du har kjøpt miljøvennleg energi. Men det paradoksale er at det ikkje følgjer fornybar kraft med desse opphavsgarantiane. Selskapa kan ikkje selje garantiar for meir enn dei produserer, men utover det er det inga kopling mellom sal av garantiar og sal av energi.

Energiselskapa kan selje opphavsgarantiar til heilt andre enn dei sel den fornybare energien til. Det inneber også at vi kan selje opphavsgarantiar til utlandet for langt større energimengder enn det vi reelt sett eksporterer. I 2015 selde norske energiselskap opphavsgarantiar til EU for om lag 85% av den norske vasskraftproduksjonen, sjølv om krafteksporten berre var om lag 15% av produksjonen. Konsekvensane av dette er at norsk vasskraft utan opphavsgaranti på papiret var samansett av 51% kolkraft og 37% atomkraft. Berre 12% var vasskraft i følgje varedeklarasjonen du finn på nettsidene til NVE.

Ordninga med opphavsgaranti blei innført av EU i 2001. Formålet var å skaffe ekstra inntekter til produsentar av fornybar energi. Det kan vere eit fornuftig system i EU. Der kjem det aller meste av den fornybare energien frå sol og vind. Dette er umodne teknologiar som har eit stort behov for økonomisk støtte i oppbyggingsfasen. Men det same gjeld ikkje norsk vasskraft som i utgangspunktet er svært lønsam. Dessutan har vi ikkje noko system som sikrar at sal av opphavsgaranti for vasskrafta, vil føre til produksjon av meir fornybar energi. Tvert i mot har dagens regjering sagt at vi skal legge mindre vekt på å auke produksjonen av fornybar energi her i landet av frykt for overproduksjon. Vi har altså importert eit system som er fornuftig i EU, men som ikkje har tilsvarande klimaeffekt hos oss.

Derimot kan ordninga med opphavsgaranti for norsk vasskraft få utilsikta og uheldige konsekvensar for norsk industri. Vi kan for eksempel komme i den situasjonen at datasenter på kontinentet på papiret kan bli grønare enn norske datasenter, sjølv om dei i realiteten brukar kolkraft og vi brukar vasskraft. Det er opphavsgarantiane, ikkje realitetane, som tel når bedriftene skal presentere sine miljødeklarasjonar for kundane, og slike deklarasjonar blir stadig meir etterspurt. Politikarar frå alle parti snakkar varmt om grøne datasenter. Samtidig vedtar dei å innføre finansielle produkt som kan rive noko av grunnlaget vekk under slike satsingar her i landet.

Eit anna eksempel er norsk metallproduksjon. Norske prosessbedrifter som  Elkem og Norsk Hydro kan i dag skilte med å ha kanskje den reinaste metallproduksjonen i verda. Dei eksporterer på mange måtar rein norsk vasskraft i fast form. Eyde-nettverket som organiserer mange prosessbedrifter, har tatt mål av seg til å bli verdsleiande på miljøvennleg produksjon. Den teknologien som blir utvikla for å nå dette målet, kan bli ei eksportvare og få store positive konsekvensar for det globale miljøet. Men systemet med opphavsgarantiar kan stikke kjeppar i hjula for denne satsinga.  Når prosessbedriftene skal dokumentere produksjonen sin, så må dei basere kalkylane sine på at det meste av den reine norske vasskraft på papiret kjem frå kol- og atomkraft.

Ein kan jo argumentere for at alle som ønskjer det, kan kjøpe opphavsgarantiar og unngå å bli belasta med kol- og atomkraft i sine miljøkalkylar. Men bør vi ikkje heller spørje kva vi skal med ei ordning som i beste fall har uklare klimaeffektar, og som kan vere negativ for miljøvennleg norsk industriutvikling?  Er opphavsgaranti for vasskraft eit fornuftig system når det ikkje sikrar at dei ekstra midlane går til å produsere meir fornybar energi, men gjer livet vanskelegare for norsk industri? Kraftutveksling med andre land kan under visse føresetnader vere med på å redusere bruken av fossil energi og ha positiv effekt for klimaet. Men eg har vanskeleg for å sjå at ordninga med eksport av opphavsgaranti for vasskraft, lausrive i frå energiomsetninga, har nokon positiv klimaaffekt.

Sal av opphavsgaranti for norsk vasskraft  er shopping av god klimaprofil utan substans og klare klimaeffektar, men med uoversiktlege konsekvensar for norsk industriutvikling.  Har den blitt importert hit til landet ved eit arbeidsuhell?

Alf Holmelid
tidlegare medlem av næringskomiteen på Stortinget for SV

Kronikken står på trykk i Klassekampen i dag

Monica Bernal Sanchez – og dei andre

19062011276Gravide Monica Bernal Sanchez fra Ecuador har fått beskjed frå UNE om at ho må forlate landet seks dagar før ho har termin. Årsaka er at ektemannen har tent for lite til å få godkjent  at kona kan bli i landet.

Dette utvisingsvedtaket er uforståeleg og inhumant, og det har naturleg nok skapt sterke reaksjonar. Vener og nettverk har engasjert seg, og Fædrelandsvennen har daglege oppdateringar om saka. Politikarar frå ei rekke parti har komme på bana og lova at vedtaket skal bli endra. La oss vone dei får rett.

Men det er ei men i denne saka. Dette er ikkje eit arbeidsuhell som mange vil ha det til. Det er resultat av den innstrammingspolitikken dagens regjering står for. UNE seier til Fædrelandsvennen at det er mange andre i liknande situasjonar. Kampen for Monica Bernal Sanchez bør derfor utvidast til ein kamp for å endre reglane. Vi kan ikkje ha eit system her i landet der det gjeld eit sett med spelereglar for dei som har nettverk og kjem i avisa, og eit anna for resten.

Vi som har jobba med asyl- og innvandringspolitikk ei stund, har sett at det er eit felt med stort sprik mellom argumentasjonen i generelle saker og i enkeltsaker. FrP-politikarar som til dagleg kjempar for strengare asyl- og innvandringspolitikk og tøffare praktisering av reglane, kan gå på barrikadane for å hindre at enkeltpersonar dei kjenner, blir ramma av desse reglane.

Den blåblå regjeringa med FrP i spissen og KrF, Venstre og AP på slep, har gjennomført kraftige innstrammingar i asyl- og innvandringspolitikken, blant anna i reglane for å få familiemedlemmar hit til landet. I tillegg har dei ført ein retorikk som gjer det vanskeleg for saksbehandlarar å praktisere skjøn for å ta menneskeleg omsyn. Slikt blir av innvandringsminister Listhaug fordømt som naiv snillisme.

Det er bra at representantar for FrP, Høgre og KrF engasjerer seg for ei meir human avgjerd for dette ekteparet. Men det er ikkje bra om vi får ein praksis for dei som kjem i media, og ein for dei andre. Og det verkar mildt sagt litt populistisk nør vår argaste og mest ekstreme innvandringsmotstandar Kleppe plutseleg har eit anna syn når ei enkeltsak får medieoppslag.

Alf

Folket har alltid makta og ansvaret

OLYMPUS DIGITAL CAMERAEtter Brexit er det mange som spør om folket alltid har rett, men det er feil spørsmål.

Folket har ikkje alltid rett, men folket har alltid makta og ansvaret om vi vil kalle oss eit demokrati. I staden for å diskutere om det er folket eller ekspertane og politikarane som har rett, bør vi spørje kva som har gått galt med kommunikasjonen og tilliten mellom folket og dei folkevalde.

Det handlar om makt og interesser. Folk stemmer på politikarar for at dei skal forvalte deira demokratiske makt. Men i staden opplever dei politikarar som er handlingslamma i møte med marknad og internasjonal storkapital. Når forskjellane aukar, skuldar politikarane på konkurransen. Kvifor skal folk ha tillit til politikarar som demonstrerer si manglande vilje og evne til å ta makta og bygge eit solidarisk samfunn? Dei lengst nede på rangstigen opplever stadig at dei må betale prisen for konkurransekraft og for velstand for dei på toppen.

I ei rekke land i Europa har denne misstilliten lagt vegen open for høgreekstremisme. Kombinert med sviktande og lite solidarisk handtering av flyktningstraumen har det også nøra opp under framandfrykt. Mange er interessert i å legge skulda for aukande høgreekstremisme på innvandrarar og asylsøkjarar. Slik unngår dei å få sett søkjelyset på dei grunnleggande problema med ein politikk som aukar forskjellane og flytter makt frå folkevalde til kapitalkrefter og byråkratiske elitar.

Lar vi problema i Europa bli eit spørsmål om innvandring, sviktar vi demokratiet og solidariteten og spelar korta i hendene på høgreekstremistane. Demokrati er eit spørsmål om tillit, makt og ansvar. Det Europa no treng er politikarar og parti som kan gjenreise tilliten.

Alf

Lysande framtid

luftslottI desse dagar dalar oppskrifta på ei lysande framtid ned i postkassane til alle i K5 eller Nyekristiansand. Kjært barn har mange namn. Det er ikkje måte på kva velstand som skal vederfarast oss dersom vi vel den breie veg og lyttar til den unisone lovsongen frå ordførarkvintetten. Problem og vanskelege val er det fullstendig unødvendig for oss andre å bry seg med. Alt er ordna.

Redaksjonen (kven det no er) i den heilt nøytrale skattefinansierte informasjonsavisa legg ikkje skjul på kva vi har i vente. Vi må berre unngå å la oss freiste til å gå inn i unødvendige diskusjonar. Klarer vi det, vil miljøproblema bli løyst ein gang for alltid, og vi vil rekke toget. Eldreomsorg og andre tenestetilboda vil skinne, og skolane vil bli meir samla og meir desentraliserte enn nokon gang.

Vi skal få eit fantastisk sentralt distribuert demokrati som er heilt nytt og bygger på dei gamle kommunane. Den nye kommunen skal vere samarbeidsvillig og gå ut av alle interkommunale samarbeid. Ingen skal misse jobben i Nyekristiansand, og kommersielle firma (hysj, hysj) skal blomstre ved å overta kommunale oppgåver.

Men det beste av alt er at vi har så dårleg tid at vi slepp å bekymre oss. Problema og debatten kan vi vente med til vi har gjort eit irreversibelt vedtak. Kanskje på tide å døype om prosjektet til Lysande farmtid.

Alf

Propagandaministeriet K5

OLYMPUS DIGITAL CAMERAUansett kva ein måtte meine om kommunesamanslåing og K5, så er det på tide å setje nokre spørsmålsteikn ved prosessen. Med parkeringskjellaren friskt i minne er vi ikkje bortskjemte med breie demokratiske prosessar. Men no er det grunn til å ta rev i segla.

I dag kom den kompakte majoritet med eit utspel som mine Facebook-vener forkasta som aprilsnarr. Eg blei erta for å tru på noko slikt vas. Men diverre er det ikkje humor. Det er eit eklatant eksempel på manglande respekt for breie demokratiske prosessar. Den gode hensikt forsvarar tydeleg vis bruk av alle propsgandamiddel.

No skal det i følgje Fædrelandsvennen brukast store summar (av våre skattepengar?) til massedistribusjon av propaganda for den eine sida i ei kontroversiell sak. Skal vi tru vår dominerande regionavis, er det ikkje lagt opp til balansert informasjon der ulike syn kan sleppe til. Og påfallande nok har heller ikkje Fædrelandsvennen eit einaste kritisk spørsmål til opplegget. Det blir interessant å sjå kva byrå som har tatt på seg dette propagandaoppdraget.

Grunnen til dette paniske utspelet er redselen for folkemeininga. Fleire kommunar vil ikkje nøye seg med behandling i kommunstyret, men vil legge spørsmålet ut til folkerøysting. Og då må det hard skyts til.

I denne prosessen har det også dukka opp eit tiltak som PR-bransjen har selt inn som betre enn folkerøysting. Innbyggarundersøking er siste skrik i påverkingsindustrien. Men kva er ei innbyggarundersøking, og kven skal designe og utføre den? Her burde det vere rikeleg å grave i for journalistar med ambisjon om å halde litt av den kritiske journalistikken i hevd.

Alf