Vi treng det folkelege klimaengasjementet

12. desember fyller Parisavtalen om tiltak mot menneskeskapte klimaendringar fem år. På nytt ber FN om at landa må heve sine klimaambisjonar for å gi verda ein sjanse til å nå målet om maks 1,5 grader temperaturauke. Klimakrisa rykker stadig nærare, og konsekvensane er etter kvart synlege. Det store spørsmålet er om vi klarer å snu utviklinga i tide. Ventar vi for lenge med å gjere nødvendige tiltak, blir konsekvensane større og tiltaka meir inngripande. I motsetning til finanskrisa og koronakrisa så utviklar klimakrisa seg langsamt. Skal vi klare å halde oppe engasjementet for nødvendige klimatiltak, er det viktig med eit breitt folkeleg engasjement.

Klimaendringane er ikkje lenger noko som berre høyrer framtida til. Vi ser alt i dag dei første konsekvensane, og dei går hardast ut over dei fattigaste landa som har minst ansvar for klimakrisa. Denne hausten har Filippinane blitt råka av ei rekke tropiske syklonar som har ført til omfattandeøydelegging. På ein månad herja heile fire syklonar med denne øynasjonen ute i Stillehavet. Også her i landet ser vi no i aukande grad konsekvensane av klimakrisa. Fagfolk åtvarar om at plante- og dyreartar vil døy ut, og at naturmangfaldet vil bli kraftig redusert. Nyleg fekk vi høyre at reindrifta vil bli hardt råka av klimaendringane. Heile livsgrunnlaget vårt vil bli svekka.

Ungdomen har tatt ansvar og løfta fram klimasaka. Skoleelevar har møtt massivt fram og demonstrert mot ein politikk som  vil øydelegg den kloden dei etter kvart vil få ansvaret for. Men i år har koronakrisa hindra slike markeringar, og media har fått andre prioriteringar. I ein del land har styresmaktene prøvd å kombinere kampen mot koronakrisa med tiltak for å omstille samfunnet og næringslivet i ei meir klimavenleg retning. Men her i landet har det politiske fleirtalet gått i motsett retning og gitt krisestøtte til oljenæringa. Vi må sette vår lit til at vi på nytt kan få eit breitt folkeleg engasjement som kan presse politikarane til å prioritere klimaet.

Skal vi redde klimaet, må vi få fortgang i arbeidet med å legge om frå fossil til fornybar energi. Vi må utvikle og ta i bruk ny teknologi, og vi må bruke om att og resirkulere knappe ressursar. Det vil bli ei stor omvelting, men gjennomført på riktig måte vil det skape eit betre samfunn. Utfordringa i klimakampen er ikkje først og fremst teknologisk. Utfordringa er å oppretthalde eit sterkt folkeleg engasjement for å innfri forventningane i Parisavtalen. Vi kan ikkje la politikarar sleppe unna med å avfeie spørsmål om klimakonsekvensane av sin politikkslik, slik leiaren for vårt mest framgangsrike parti gjorde i eit avisintervju nyleg.

Store deler av næringslivet har innsett at det er nødvendig å omstille seg til eit klimavenleg samfunn, og det er viktig for det grøne skiftet. Næringslivet ser at det opnar seg nye marknader, og at det løner seg å vere tidleg ute for å ta posisjonar i desse marknadene. Men vi treng ein engasjertklimaopinion som følgjer med på kva som er grøn omstilling, og kva som er grønvasking. Politikarane heng ofte etter i klimakampen av redsel for at veljarane vil mislike konsekvensane av klimatiltaka. Derfor treng vi ein kunnskapsbasert klimadebatt og eit breitt folkeleg klimaengasjement som kan puste politikarane i nakken. 

I samband med femårsjubileet for Parisavtalen har Naturvernforbundet og13 andre norske organisasjonar sendt brev til Statsminister Erna Solberg med krav om å auke ambisjonane for klimatiltak og klimarettferd. Organisasjonane krev rettferdig klimafinansiering med overføring av midlar til fattige land som ofte har lite skuld i klimaproblema, og som gjerne har små ressursar til å gjennomføre klimatiltak og møte klimaendringane. Vidare blir det stilt krav om rask og rettferdig omstilling av olje- og gassnæringa i Noreg. Det blir foreslått å sette ned ein kommisjon for å sikre at klimapolitikken er i tråd med ILOs prinsipp om rettferdig omstilling, og det blir lagt vekt på å skape nye arbeidsplassar til erstatning for dei vi vil misse i petroleumsnæringa.

Skal vi nå måla i Parisavtalen, så er det ikkje nok med ny teknologi og grøn kapital. Vi må skape og vedlikehalde eit breitt folkeleg engasjement som kan legge press på politikarane og halde kapital og næringsliv i øyra slik at vi får ei rask omstilling som kombinerer klima med rettferdig fordeling.

Alf Holmelid

Innlegger står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

Den breie demokratiske samtalen

Electric Region Agder er ein spennande visjon som blir fronta av blant andre Nye Kristiansand kommune og Agder fylkeskommune. Ideen er at vi skal løfte fram våre ressursar og vår kompetanse på dette området for å utvikle næringslivet og styrke klimaarbeidet i regionen. Kristiansand kommune inviterer no til ein interessant konferanse om dette prosjektet. Men tidspunkt og deltakaravgift legg ikkje til rette for brei deltaking av interesserte borgarar.

Dette er ikkje eit eingongstilfelle. Konferansar om kollektivtransport er eit anna eksempel. Arrangement som er viktige for utviklinga av kommunen og regionen, blir lagt i arbeidstida og inkluderer ein god lunsj som gjer at kursavgift blir betydeleg. Dermed bli dei fleste deltakarane heildagspolitikarar og profesjonelle planleggarar som tar konferansen som ein del av jobben. Det skal mykje til at andre som ønskjer å engasjere seg i utviklinga av kommunen, vil ta seg fri frå jobb og i tillegg betale deltakaravgift.

Eg har forståing for at heildagspolitikarar og fagfolk som har planlegging som yrke, vil legge slike konferansar i arbeidstida. Dei har som alle andre behov for eit sosialt liv etter arbeidstid. Men omsynet til å nå breitt ut, bør også vektleggast. Det bør vere mogeleg å prøve seg fram med justerte opplegg. Ein kan for eksempel legge deler av konferansar med allmenn interesse etter arbeidstid. Nye Kristiansand kommune og den fusjonerte fylkeskommunen som begge skal utvikle ein ny felles identitet, bør legge seg i selen for å få folk med.

God samfunnsutvikling er avhengig engasjement og legitimitet blant innbyggjarane. Det er ikkje nok at ei gruppe profesjonelle planleggarar og heildagspolitikarar som stadig omgås kvarandre, blir samde om kva som er bra for kommunen og regionen. Når vi jobbar med visjonar og planer som vedgår mange, er det spesielt viktig å nå breitt ut – både for å få med ulike erfaringar, og for å sikre brei forankring for resultatet. Vår samfunnsmodell og vårt demokrati er bygd på medverking og tillit, og vi må skape arenaer for den breie demokratiske samtalen.
Alf Holmelid

Innlegget har stått på trykk i Fædrelandsvennen

Profesjonalisering av politikken

For ein del år sidan deltok eg i byutviklingsstyret i Kristiansand og diskuterte korleis vi skulle legge opp presentasjonen av eit stort byggeprosjekt. Eg argumenterte for at vi skulle arrangere eit møte etter arbeidstid slik at interesserte som ikkje hadde høve til å ta fri frå jobb, kunne delta. Men fagfolk, konsulentar og heiltidspolitikarar ville ha det på dagtid og ha ettermiddagen fri, og slik blei det. Folk flest og politikarar utan betalte verv blei dermed utestengt frå prosessen og kunne i beste fall lese om prosjektet i avisene. Det blei sikkert gode diskusjonar, men eit viktig demokratisk element blei borte.

Politikk og politiske prosessar er i ferd med å bli ein aktivitet for betalte aktørar. Det poppar stadig opp nye konsulentar og byrå som mot god betaling kan tilby hjelp til å få gjennomslag i politikken. Dei betalte aktørane blir eit filter i kommunikasjonen med dei demokratisk valde politikarane.  Vi er langt over i parodien når kommunar og fylkeskommunar ber om hjelp frå kommersielle byrå med tidlegare politikarar for å kommunisere med dagens stortingspolitikarar. Har politikarane mista trua på demokratiet og verdien av den direkte kontakten med dei demokratiske prosessane?

I ei tid med store omveltingar er det viktig at dei som sit med makta, har god kontakt med det som skjer i samfunnet. Politikarane bør ikkje nøye seg med informasjon som er filtrert gjennom profesjonelle lobbyistar eller politiske rådgivarar og samfunnskontaktar som stadig fleire institusjonar held seg med. Det kan vere krevjande å få god dialog med  samfunnsinstitusjonar og bedrifter. Men det kan lett gå ut over forståing og innsikt om ein nøyer seg med tilrettelagt og politisk korrekt kommunikasjon. Det er dei krevjande direkte dialogane med dei som sit med informasjon og erfaring, som kan skape ny politikk.

Politiske prosessar skjer i stadig større grad mellom folk som meir eller mindre lever av politikk. I tillegg til stadig fleire betalte lobbyistar og rådgivingsbyrå har vi ein veksande skog av betalte sekretariat i interesseorganisasjonar og bransjeorganisasjonar. Politiske tenketangar har også blitt ein del av denne floraen. Alle desse betalte aktørane var nyleg samla under Arendalsveka. Eg var der i to dagar og møtte få som ikkje var der med full løn og full diett. Eg fekk med meg topp foredrag og gode diskusjonar. Men er dette arrangementet eit symptom på profesjonaliseringa av politikken? Aftenposten konstaterer i alle fall at det er ei festveke for lobbyistar. Alle som det er verdt å ha kontakt med for lobbyistar og interessegrupper, var der.

Både i USA og mange land i Europa ser vi at det har vakse fram misstillit til det samfunnsskiktet som forvaltar den demokratiske makta. I Skandinavia og i Noreg har vi framleis stor samfunnstillit. Men det er viktig at vi ikkje snevrar inn deltakinga i dei demokratiske prosessane og gjer politikken til ei vare.

Folket har alltid makta og ansvaret

Etter Brexit er det mange som spør om folket alltid har rett, men det er feil spørsmål.

Folket har ikkje alltid rett, men folket har alltid makta og ansvaret om vi vil kalle oss eit demokrati. I staden for å diskutere om det er folket eller ekspertane og politikarane som har rett, bør vi spørje kva som har gått galt med kommunikasjonen og tilliten mellom folket og dei folkevalde.

Det handlar om makt og interesser. Folk stemmer på politikarar for at dei skal forvalte deira demokratiske makt. Men i staden opplever dei politikarar som er handlingslamma i møte med marknad og internasjonal storkapital. Når forskjellane aukar, skuldar politikarane på konkurransen. Kvifor skal folk ha tillit til politikarar som demonstrerer si manglande vilje og evne til å ta makta og bygge eit solidarisk samfunn? Dei lengst nede på rangstigen opplever stadig at dei må betale prisen for konkurransekraft og for velstand for dei på toppen.

I ei rekke land i Europa har denne misstilliten lagt vegen open for høgreekstremisme. Kombinert med sviktande og lite solidarisk handtering av flyktningstraumen har det også nøra opp under framandfrykt. Mange er interessert i å legge skulda for aukande høgreekstremisme på innvandrarar og asylsøkjarar. Slik unngår dei å få sett søkjelyset på dei grunnleggande problema med ein politikk som aukar forskjellane og flytter makt frå folkevalde til kapitalkrefter og byråkratiske elitar.

Lar vi problema i Europa bli eit spørsmål om innvandring, sviktar vi demokratiet og solidariteten og spelar korta i hendene på høgreekstremistane. Demokrati er eit spørsmål om tillit, makt og ansvar. Det Europa no treng er politikarar og parti som kan gjenreise tilliten.

Alf

Forskjellar og demokrati

Det er brei semje om at reelt demokrati er avhengig av tillit i samfunnet, og at ein fungerande rettsstat og ytringsfridom er føresetnader for tillit og dermed demokrati. Men det manglar ofte eit sentralt element i demokratidebatten, nemleg  at moderate forskjellar er ein viktig føresetnad for tillit og eit levande demokrati.

Vi får stadig meir forsking som viser at moderate forskjellar er ein viktig føresetnad for tillit mellom folk.  Boka Ulikhetens pris som kom på norsk i fjor, har lagt fram empiriske data som viser samanhengen mellom moderate forskjellar og tillit og livskvalitet. Men den politiske høgresida avviser at økonomiske forskjellar er eit problem, og dermed blir deira demokratianalyse mangelfull.

Kampen for mindre forskjellar blir møtt med påstandar om moralisme og marxistisk vrøvl. Men no er det stadig fleire som innser at små forskjellar ikkje berre er eit moralsk imperativ. Det er basis for tillit i samfunnet og dermed også for eit velfungerande demokrat.

Det som no skjer med den økonomiske krisa i Europa, reiser skremmande perspektiv. Den høgtlønte finanseliten som har skapt krisa, får halde fram med sine toppløner og bonusar, samtidig som folk flest må betale gjennom lønsnedslag og kutt i sosiale ytingar. Dette er ikkje berre eit sosialt problem. Det kan skape mistillit som utfordrar demokratiet. Diverre er det lite fokus på denne grunnleggande utfordringa, og det kan straffe seg.

Alf