Tag Archives: forskjeller

Forskjellssamfunnet er her

forskjellarModerate økonomiske og sosiale forskjellar har vore eit kjenneteikn for Noreg. Men no er det i ferd med å bli historie. Dei rike blir rikare, og vi får fleire fattige barnefamiliar. Det forskjellssamfunnet som vi har sett utvikle seg i mange land i Europa og i USA, er no i ferd med å slå rot også her i landet. Med større forskjellar følgjer mindre samfunnstillit, dårlegare livskvalitet og svakare produktivitet. Den stadig aukande konsentrasjonen av økonomisk makt, er også ei utfordring for demokratiet. Men trass i fine ord skortar det på den politiske viljen til å snu denne negative utviklinga.

Det manglar ikkje på dokumentasjon. Rikmannsklubben som set kvarandre stevne i Davos, har dokumentert at dei 85 rikaste personane i verda eig like mye som den fattigaste halvdelen. Ein sveitsisk bank har rekna ut at den rikaste prosenten av verdas befolkning eig over halvparten av verdiane i verda.  I Noreg disponerer den rikaste prosenten av befolkninga over 20% av all formue her i landet, og dagens regjering gjer sitt beste for å auke forskjellane. Kvar av dei 0,1% rikaste i Noreg fikk i statsbudsjettet for 2015 i gjennomsnitt 238 000 kroner i skattelette. Vanlege lønsmottakarar måtte klare seg med 2700 kroner.

Høgresida har klart å få gjennomslag for myten om at vi må akseptere større forskjellar for å få fart på økonomien.  Men det finst ikkje dokumentasjon for denne påstanden. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, seier tvert i mot at store forskjellar i eit land reduserer den økonomiske veksten. I ein rapport frå 2014 skriv OECD at økonomiske forskjellar verkar negativt på økonomisk vekst. Rapporten viser også at fordelingspolitikk ikkje er til hinder for vekst. I følge OECD hindrar store forskjellar økonomisk vekst blant anna ved å svekke sosial mobilitet og bidra negativt til samla utdanningsnivå i et samfunn.

No er heller ikkje økonomisk vekst de primære for å skape eit godt samfunn. I boka Ulikhetenes pris drøftar forfattarane  Richard Wilkinson og Kate Pickett kva som skaper god livskvalitet. Dei har samla eit omfattande materiale som viser at det er land med små forskjellar som kjem best ut. Fordeling er viktigare enn økonomisk vekst for livskvaliteten i eit land. Samfunn med små forskjellar har større samfunnstillit, større sosial mobilitet, lågare kriminalitet,  betre folkehelse og høgare levealder enn andre land. Vi manglar ikkje dokumentasjon på at små forskjellar er bra for eit samfunn, men like vel går utviklinga i feil retning. Det er ei utvikling vi må snu før forskjellssamfunnet bit seg fast også her i landet.

Skal vi komme forskjellane til livs, så må vi satse på å betre forholda for barnefamiliar. Det gjeld ikkje minst barnefamiliar med einslege forsørgjarar. Nesten ti prosent av norske barn lever i familiar med vedvarande låg inntekt. Det utgjer over nitti tusen barn, og talet er aukande. Sidan 2012 har det blitt femten tusen fleire barn som lever i fattige familiar. Auken er klart størst blant innvandrarfamiliar. Skal vi unngå å skape eit klassesamfunn her i landet, så er det på tide å få ein brei debatt om kva tiltak som må til for å betre situasjonen for barnefamiliar med låg inntekt.

Det regjeringsoppnemnde Fordelingsutvalet slo i 2009 eintydig fast at det rimeligaste og mest treffsikre tiltaket mot barnefattigdom er å auke barnetrygda. Dei store barnefamiliane har dårlegast råd. Derfor blir tiltaket endå meir treffsikkert med eit søskentillegg i barnetrygda. I tillegg bør vi halde barnetrygda utanfor ved utrekning av sosialhjelp. Mange har tatt til orde for å droppe barnetrygda fordi den også går til folk med god økonomi. Men dersom vi ønskjer å stramme inn økonomien til dei rike, så kan vi enkelt gjere det gjennom skattesystemet utan å ramme dei med dårleg råd. Og kvifor er det nettopp barnetrygda som blir møtt med denne kritikken? Det er få som klagar på at det er sløsing å la dei rike få glede av andre universelle ytingar som gratis skole for eksempel.

For å finansiere tiltak som kan redusere fattigdomen og dei aukande forskjellane i samfunnet, må vi legge om skattepolitikken og slutte å gi store skattelette til dei rike. Dei som har råd, må betale meir dersom vi skal skape eit samfunn med moderate forskjellar og god livskvalitet for alle. Kjente økonomar som Thomas Piketty er heilt tydelege på at vi bør auke formuesskatten for dei rikaste. I tillegg bør finansnæringa betale skatt som alle andre næringar. Det kan vi oppnå ved å innføre meirverdiavgift for finanstransaksjonar.

Både i USA og i mange land i Europa ser vi no ein gryande protest mot dei aukande sosiale forskjellane. Her i landet har vi framleis relativt moderate forskjellar. Men vi er på full fart inn i forskjellssamfunnet med dei negative konsekvensar det har for livskvalitet, produktivitet og folkestyre. Kampen mot forskjellssamfunnet bør derfor bli ein sentral del av den valkampen som vi no går inn i.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen mandag 19. september

 

 

Advertisements

Fellesskap eller segregering

Barnehage_c3Noreg er eit land med moderate forskjellar, lågt konfliktnivå og stor tillit mellom folk. I den offentlege fellesskolen møtest alle uavhengig av økonomi, sosial status og religion. Det legg grunnlaget for eit breitt fellesskapet på tvers av alle skiljeliner. Men no ser vi ei utvikling der stadig fleire bryt med fellesskolen. Det er derfor all grunn til å spørje kor langt denne utviklinga kan gå før vi undergrev fellesskolen og den egalitære norske samfunnsmodellen.

Vi har stor tillit til kvarandre og til styresmaktene her i landet. Noreg og dei andre nordiske landa skil seg ut i internasjonale undersøkingar om samfunnstillit. Her er det ein stor prosent av dei spurde som svarar at «Folk flest er til å stole på». Det er mange årsaker til at vi har så stor sosial kapital her i landet. Små økonomiske forskjellar skaper tillit mellom folk og mellom folk og styresmaktene. Men også fellesskolen er ein heilt sentral basis for å skape tillit på tvers av alle former for skiljeliner i samfunnet.

Det er mange gode grunnar til å ta vare på tilliten og fellesskapet. For eit par år sidan gav to forskarar ut ei bok med tittelen Ulikhetens pris. Her blir det dokumentert at samfunn med moderate forskjellar og stor tillit mellom folk har mange positive kvalitetar. I slike samfunn er folkehelsa betre, og folk lever lenger enn i samfunn med store forskjellar og sosiale skiljeliner. På den andre sida skaper mangel på tillit og fellesskap eit høgare konfliktnivå i samfunnet og meir kriminalitet.

Det breie fellesskapet vi har her i landet, er også viktig for arbeidslivet og næringslivet. Mange bedriftsleiarar peikar på at norske arbeidstakarar er sjølvstendige og pålitelege, og dei er flinke til å samarbeide på tvers av fagområde og organisasjonsgrenser. Det er all grunn til å tru at fellesskapet i den offentlege fellesskolen er ein viktig basis for denne sosiale kompetansen. Dette er eit av våre sterkaste konkurransefortrinn som det er vanskeleg for andre land å kopiere. Vi bør ikkje skusle det bort med ideologisk funderte privatiseringseksperiment.

Diverre ser vi no at det er stadig fleire som vil bryte ut av den offentlege fellesskolen og etablerer private alternativ. Dagens regjering legg til rette for ei slik utvikling i langt større grad enn tidlegare. Den raudgrøne regjeringa blei samde med Kristeleg folkeparti om ei privatskolelov som opnar for private skolar med eit religiøst grunnlag eller med alternativ pedagogikk. Nokre få prosent private alternativ kan det nok vere rom for utan å setje fellesskolen og det breie fellesskapet i fare. Men den blå regjeringa går mykje lenger og opnar for reine kommersielle skolar. Dei legg til rette for privatisering i eit omfang som trugar fellesskolen og fellestanken i det norske samfunnet.

Mange hevdar at den offentlege skolen må ha konkurranse for å bli betre, og at vi derfor treng mange private tilbod. Dei som hevdar det, bør setje seg inn i kva som har skjedd i Sverige. Der har den konservative regjeringa lagt til rette for storstilt privatisering, med store negative konsekvensar som resultat. Våre naboar i aust har hatt kraftig tilbakegang i resultata i skolen. Dei har også opplevd dramatiske konkursar som har kasta elevane på gata over natta. Jo fleire private skolar vi får, jo større blir desse problema, og jo vanskelegare blir det for den offentlege skolen å bygge eit breitt fellesskap og sikre eit godt og mangfaldig tilbod til alle.

Det blir også hevda at private skolar skaper meir mangfald. Det kan kanskje vere tilfelle med eit lite innslag av alternative skolar. Men etablering av privatskolar fører ofte til mindre mangfald og mindre valfridom. Private vidaregåande skolar tappar fellesskolen for elevgrunnlag og ressursar. Det fører gjerne til at det blir færre studieretningar å velje i mellom, spesielt i distrikta. Retten til å melde seg ut av fellesskapet for enkelte blir fagleg tvang for andre. Vi har alt sett konturane av ei slik utvikling i Vest-Agder.

Fellesskapet og den offentlege fellesskolen er av uvurderleg verdi for det norske samfunnet. Det er sjølve basisen for den norske samfunnsmodellen. Elevane får erfaring med mangfaldet i det norske samfunnet og kompetanse til å handtere det. Det legg grunnlaget for samfunnssolidariteten, livskvaliteten, og produktiviteten i landet vårt. Eg vil derfor be dei som vurderer å etablere privatskolar, og dei som har tenkt å tilrå at dei får starte opp, om å ta inn over seg dette ansvaret. Løft blikket og tenk på verdien av eit mangfaldig fellesskap og ein sterk samfunnstillit.

Alf

Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 2. juli