Tag Archives: miljøteknologi

Miljøjubileum i ettertankens teikn

Buss_c3I år er det 25 år sidan Kristiansand kommune lanserte sitt første miljøbyprosjekt, og ordføraren har invitert klimaministren til å kaste glans over markeringa. Det er vel og bra. Men det er ingen grunn til å kvile på det som måtte finnast av laurbær. Når vi har lagt nye 25 år bak oss, er det mindre enn ti år til 2050 då Noreg skal vere klimanøytralt. Vi bør bruke jubileet til å gjere opp status og sjå framover. Har vi stelt oss slik at vi vil klarer å nå klimamåla i 2050 og samtidig ta vare på dei tradisjonelle naturverdiane våre?

Dei første miljøbyprosjekta i Kristiansand konsentrerte seg om å gjere byen trivlegare ved å ruste opp gater, byrom og grøntareal. Store løft som reinsing av Otra og utvikling av skjærgårdsparken stod også på kartet. Men etter kvart fekk arealbruk og transport ein sentral plass i miljøbyprogrammet. På dette området har ulike interesser stått i mot kvarandre, og vi slit med dei same utfordringane i dag som for 25 år sidan.

Tidleg på nittitalet var Kristiansand ein av ti byar som la planar for meir miljøvennleg transport. Politikarane kom etter kvart fram til eit resultat som kombinerte oppgradering av vegnettet med satsing på kollektivtransport. Men det gjekk ikkje heilt etter planen. Nokre år seinare gjennomførte Transportøkonomisk institutt ei vurdering av resultatet. Forskarane konkluderte med at det var sterk ubalanse i realiseringa av planane. Dei planlagde vegane blei bygde, men den planlagde kollektivsatsinga blei berre delvis realisert.

I dag er Kristiansand i same situasjon som for 25 år sidan. Bilismen og klimautsleppa aukar, og vi står midt oppe i arbeidet med å planlegge tiltak som kan snu utviklinga. Som for 25 år sidan blir det lagt planar for oppgradering av vegnettet kombinert med satsing på kollektivtransport. I siste sving har politikarane frå venstresida fått pressa igjennom at kollektivsatsinga må styrkast. Men det store spørsmålet er om vi har lært noko av vår nære miljøhistorie. Klarar vi å hindre at vi får det same resultatet som sist – meir veg og underfinansiert kollektivtransport?

Kollektivaksen har etter kvart blitt eit sentralt element i arealplanane i Kristiansand. Nye utbyggingsområde skal ligge langs busstraseane for å legge til rette for god kollektivdekning. I ein relativt liten by som Kristiansand er det heilt nødvendig dersom vi skal klare å gi eit akseptabelt kollektivtilbod. Men det viser seg stadig at arealplanen må vike når andre omsyn pressar på. Det er nok å nemne vedtaket om å etablere ein ny bilbasert bydel ved Hamrevann i strid med alle faglege råd. Bystyret har tydeleg vis ikkje tatt inn over seg at det er mindre enn trettifem år til vi skal vere eit nullutsleppssamfunn.

Derimot ser det ut til at deler av næringslivet er på offensiven i arbeidet for miljø og klima. På åtti- og nittitalet dreiv Bellona geriljakamp mot utslepp av miljøskadelege stoff, og mange økonomar og andre forståsegpåarar ønska prosessindustrien dit peparen gror. Men industrien tok signala frå miljørørsla og styresmaktene og utvikla meir miljøvenleg og effektiv teknologi. No er vi inne i ein ny fase der industrien kan bli eit viktig element i omstillinga til nullutsleppssamfunnet.

Det var nok mange som trakk på smilebandet då eg på nittitalet skreiv kronikk om at miljøteknologi kunne bli redninga for industrien på Sørlandet. Men i dag, 25 år etter, er det i ferd med å skje. Satsinga på miljø og berekraftig industriproduksjon er dokumentert gjennom fleire artiklar i Fædrelandsvennen. Mange bransjar har nyleg lagt fram vegkart for nullutslepp og grøn konkurransekraft, og sørlandsindustrien har stått sentralt i dette arbeidet.

I motsetning til det mange trur, så er Sørlandet ein industri- og teknologiregion. Olje- og gassektoren har vore dominerande eit par tiår, men no ser vi ei endring. Vi har ein prosessindustri som vil bli verdsleiande på berekraftig produksjon, vi har ein høgteknologisk leverandørindustri som satsar på nye marknader, og vi har gründerbedrifter med idear for nullutsleppssamfunnet. Sørlandet kan bli den grøne regionen på same måten som Rogaland blei oljeregionen. Men det krev politisk engasjement slik Rogaland hadde då dei tok posisjonen som oljeregionen. Det nyttar ikkje med halvhjarta innsats slik vi har sett i miljøarbeidet så langt.

Skal vi bli den grøne regionen, må det gjennomsyre arbeidet på mange område. Utdanningssystemet på alle nivå må bidra til å bygge relevant kompetanse, og Universitetet i Agder må ta ei førande rolle. Næringsklyngene i regionen er viktige drivkrefter for utvikling. Men er dei rigga for å møte dei nye utfordringane? Kanskje treng vi nye strukturar på tvers av tradisjonelle bransjar og funksjonar. Og sist men ikkje minst så må politikarane skikke sitt hus og vere med på å bygge omdømme som ein grøn region. Det nyttar ikkje med ein grå areal- og transportpolitikk i hovudstaden for ein grøn teknologiregion.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen 30.11.2016

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Frå svart til grøn handlekraft

imageSuksessen til norsk oljeteknologi skuldast politisk handlekraft. Diverre manglar vi den same politiske handlekrafta for å få til det grøne skiftet.

Norsk oljeteknologiindustri er ein suksess, men den er ikkje resultat av oljefunn og marknadskrefter åleine. Næringa blei løfta fram av visjonære politikarar som tok viktige grep på rett tidspunk. Dei la grunnlaget for ein teknologitung industri som har erobra verdsmarknaden. No treng vi tilsvarande handlekraft for å sparke i gang det grøne skifte. Men den oljedopa økonomien og trua på at marknaden ordnar opp, har lamma handlekrafta til politikarane i dei stor partia.

For ein del år sidan såg vi konturane av ein diskusjon om kva vi skal leve av etter olja, men den stilna raskt. Nokre oljefunn fekk førstesideoppslag i media, Jens Stoltenberg gjekk til frontalangrep på oss som stile slike dumme spørsmål, og SSB la fram ein rapport som konkluderte med at ting vil ordne seg. Men vil dei det? Viser ikkje eksempelet med suksessen til oljeteknologiindustrien at politisk handling på riktig tidspunkt gjer ein stor forskjell? Eit anna eksempel er miljøkrava som prosessindustrien fekk på åttitalet. I dag meiner dei fleste at krava tvinga fram teknologisk innovasjon som redda norsk prosessindustri.

Like før ferien fekk to næringsklynger status som Global center of expertise. Begge klyngene er ein del av petroleumsindustrien. Dei er teknologitunge, og dei dominerer verdsmarknaden på sine område, så statusen er vel fortent. Men det bør vere eit tankekors at det berre er petroleumsnæringa som når opp i slike konkurransar. Mange trøystar seg med at teknologibedrifter har stor omstillingsevne. Men spørsmålet er om dei vil finne kompetans og rammvilkår for grøn omstilling her i landet, eller om dei grøne divisjonane og knoppskytingane vil dukke opp andre stader.

Den nasjonal forskingstiske komite for naturvitskap og teknologi, NENT, uttalte nyleg at » … det er forskingsetisk uforsvarlig om petroleumsforskinga sine rammevilkår og forskingsaktivitetar hindrar omstillingsprosessar slik at FNs klimamål, som Noreg har forplikta seg til, ikkje kan nåast.» I kor stor grad petroleumsforskinga hindrar omstilling er de ikkje så lett å svare på. Men det er påfallande kor lite debatt denne fråsegna har skapt. Er det ingen som vågar å ta debatten om kva rolle forskinga spelar i brytinga mellom den svarte og den grøne økonomien?

I tillegg til forsking er langsiktige investeringar og grøne marknader viktig for det grøne skiftet. Eksplosjonen i sal av elektriske bilar viser at politikk verkar der marknaden er for treg.. Vi treng fleire slike satsingar, ikkje minst for å fremme enøk og bruk av solenergi i bygg. Og vi må ta lærdom av at det var Statoil som skapte den suksessrike oljeteknologiindustrien. No treng vi eit Statgrønt som kan løfte fram store langsiktige prosjekt og utvikle ein grøn leverandørindustri.

Alf

Dette innlegget står på trykk i Klasselkampen i dag.

Agder som klimapilot

solcelleDette innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, FNs miljødag.

Klimadebatten er praktisk talt fraværende på Agder. Media er mest opptatt av oljeindustri og mer vei. Men på FNs klimadag bør vi koste på oss å løfte blikket. Vi bør benytte anledningen til å tenke over vårt ansvar for at neste generasjon skal få et godt miljø og trygge arbeidsplasser. Agder med sin tunge oljeindustri kan lett komme i bakevja når klimaomstillingene skyter fart. Men det trenger ikke å bli slik. Vi har kompetanse til å bli en spydspiss for klimavennlig omstilling. Det er vårt valg. Men det haster.

Agder er den norske solkysten med store muligheter for å satse på solenergi. Solceller på bygninger har blitt en viktig energiressurs i Tyskland og Danmark. I perioder produseres det mer solenergi i Tyskland enn vannkraft i Norge. Også på Sørlandet kan solceller bli en viktig kilde til fornybar energi. Det må utvikles modulære løsninger, opprettes gode rådgivningstjenester og etableres effektive støtteordninger. En slik satsing vil samtidig bidra til en positiv profilering som kan løfte fram fornybarindustrien og den øvrige industrien som satser på framtidsrettet miljøteknologi.

Agder har et ensidig og sårbart næringsliv. Oljeindustrien er svært dominerende, og regionen kan bli hardt rammet av konjunkturendringer. Men den viktigste utfordringen er de store klimaproblemene som vi står overfor. I framtiden må vi utvinne langt mindre fossil energi enn i dag, og det vil ramme det oljebaserte næringslivet. Politikerne og næringslivet på Agder må i langt større grad enn hittil ta denne utfordringen på alvor. Det må utarbeides en grønn handlingsplan som legger til rette for gradvis omstilling før det er for sent. Vi har en teknologibase som kan gjøre oss til en ledende region for miljøvennlig teknologi. Men det kommer ikke av seg selv. Det må satses offensivt på forskning, nyskapning og bedre rammebetingelser på dette området.

Sørlandet har erfaring for at god miljøpolitikk er god næringspolitikk. På åttitallet fikk prosessindustrien i landsdelen nye strenge miljøkrav. Mange mente det ville ta knekken på industrien, men det motsatte skjedde. Det ble satset på teknologiutvikling som ikke bare reduserte forurensningen. Ny teknologi førte også til mindre energiforbruk, bedre produktkvalitet og økt konkurransekraft. En framtidsrettet og offensiv miljøpolitikk styrket næringslivet.

Miljøkampen på åttitallet har vist oss at god miljøpolitikk kan være god næringspolitikk, og at det lønner seg å være i forkant av den internasjonale utviklingen. Det er erfaringer vi bør ta med oss inn i dagens klimadebatt. Skal vi ta vare på miljø og arbeidsplasser, må vi legge til rette for omstilling før det er for sent. Her har fagbevegelsen og miljøbevegelsen felles interesser. Et samarbeid mellom de to bevegelsene er kanskje det som skal til for å presse politikerne til å handle og ikke bare prate om klimaproblemene.

Mali Steiro Tronsmoen, fungerende leder i Kristiansand SV

Alf Holmelid, leder i Vest-Agder SV

SV har levert for næringslivet på Agder

imageI valkampen for fire år sidan lova eg å arbeide for sterkare satsing på miljøteknologi og miljøvennleg industri. Det har fått gjennomslag i regjeringa. For tre år sidan blei ramma for støtte til miljøteknologi auka til 300 millionar kroner om året. Ei rekke store og små bedrifter på Sørlandet har nytt godt av denne ordninga, og vår landsdel ligg på topp når det gjeld prosjekt med slik støtte.

Då industrien stod overfor store utfordringar etter finanskrisa i 2009, ramma det også mange bedrifter på Sørlandet. Regjeringa var raskt ute og auka garantirammene for eksportkreditt. Utan dette tiltaket er det stor sjanse for at ein del bedrifter hadde fått problem med å overleve. Regjeringa er i kontinuerleg dialog med næringslivet for å møte nye utfordringar på dette området.

Sørlandet har ein omfattande prosessindustri. Den har fått auka kraftprisar på grunn av kraftutveksling med kontinentet. Der må kolkraftverk kjøpe CO2-kvotar, og denne kostnaden smittar over på norske kraftprisar sjølv om vi har vasskraft. For å unngå at miljøvennleg norsk industri får problem, har regjeringa innført ei kompensasjonsordning for denne marknadseffekten, noko mange bedrifter på Sørlandet vil få glede av.

Med SV i regjering har industrien på Sørlandet nytt godt av gode rammevilkår. I tillegg til dei konkrete tiltaka som er omtalt her, fører regjeringa ein ansvarleg økonomisk politikk som er viktig for eksportnæringane på Sørlandet. Det same kan vi knapt forvente om vi får eit regjeringsskifte, og Frp får ei hand på rattet.

I tillegg til å bryte handlingsregelen i norsk politikk foreslår FrP drastiske tiltak som vil rasere landbruket på Agder. FrP og til dels Høgre har også stemt i mot støtteordningane til dei store næringsklyngene på Sørlandet, NODE og Eyde. Venstre gjekk på si side til angrep på SV då vi lanserte kompensasjonsordninga for prosessindustrien.

Med SV i regjering er det lagt til rette for berekraftig industri- og næringsutvikling på Sørlandet. Regionen vil vere tent med ei vidareføring av denne politikken.

Alf

Bernander på ideologisk sidespor

Vårt eksportretta næringsliv står overfor krevjande utfordringar. I denne situasjonen er det underleg at Bernander vel å fokusere på privatisering av offentleg sektor. Det verkar som om han er meir opptatt av høgreideologi  enn av næringsutvikling.

Les meir her http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/post230008.zrm

Miljø og klima – vår tids næringspolitikk

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i går.

FrP og NHO har gått til angrep på klimaforliket. Dei argumenterer for at ei
offensiv klimasatsing med nasjonale mål for CO2-reduksjon er ein trussel mot
industri og næringsliv. Men realitetane er det motsette. Ein offensiv klima- og
miljøpolitikk er ein føresetnad for å legge til rette for eit framtidsretta og
berekraftig næringsliv.

Norsk industri har eit høgt teknologisk nivå og er avhengig av høg innovasjonsgrad for å opprettehalde sin posisjon. Vi har erfaring for at nye utfordringar generelt og nye miljøkrav spesielt fører til innovasjon. Då
ferrolegeringsindustrien for nokre tiår sidan fekk nye reinsekrav, var det
mange som frykta nedlegging og utflytting. Men i staden fekk vi mange
innovasjonar. Vi fekk ny reinseteknologi for ein global marknad, avfall blei
til nye produkt, og prosessane blei meir energieffektive.

Noreg var også eit føregangsland då det blei innført CO2-avgift på norsk sokkel i
1991. Det var mange protestar, men no skryt bransjen av dei positive resultata
av dette tiltaket. I den nye stortingsmeldinga om norsk oljepolitikk står det
at avgifta har skapt innovasjon og utløyst tiltak som har redusert CO2-utsleppa
med 40 mill. tonn.

Det er all grunn til å tru at klimaforliket vil bidra til ny innovasjon som vil
trygge framtida til norsk industri. Men det vil krevje eit tett samarbeid
mellom industrien og styresmaktene. SV har lansert tanken om eit klimafond. For bedriftene vil det vere ein fordel å ta større innovative investeringar framfor
å betale for CO2-kvotar i lang tid framover. Dei nasjonale klimamåla kombinert
med eit klimafond vil legge til rette for slik innovasjon.

Oljeaktiviteten på sokkelen betyr mykje i vårt nasjonale miljørekneskap og må ta sin del av dei nasjonale klimakutta. Ei offensiv klimasatsing på sokkelen er også positivt for norsk leverandørindustri som blei utvikla med sokkelen som ein krevjande heimemarknad. Nye klimatiltak vil bli ein ny krevjande heimemarknad. Alternativet kan bli at norsk leverandørindustrien misser det teknologiske forspranget den har i dag.

I debatten om klimaforliket har vi lett for å gløyme at vi har over førti tusen
arbeidsplassar i bransjar som er avhengige av ei offensiv klima- og
miljøsatsing. Vi kan nemne område som fornybar energi, elkraft, ressurshandtering og energieffektivisering. I tillegg kjem verftsindustrien og transportsektoren. Det er viktig at dei som representerer desse bransjane, også kjem på bana i debatten om klimapolitikk og næringsutvikling.

Tanken bak klimaforliket er at Noreg som har store klimautslepp, og som er eit
høgteknologisk og rikt land, må vise at det er mogeleg å redusere dei nasjonale
klimautsleppa. I motsatt fall er det vanskeleg å forvente at land med mindre
ressursar skal stille opp. FrP har aldri akseptert klimatrusselen. Derfor er
det naturleg at partiet går til angrep på klimaforliket. At Bernander følgjer opp,
er meir overraskande. Kampen mot klimaforliket er i realiteten ein kamp mot ei
framtidsretta næringsutvikling her i landet.

Alf

LO og miljøvennleg aluminiumsindustri

Dette innlegget stor på trykk i Dagens Næringsliv i går. Det er svar på eit innlegg som stod i avisa 11. juli med utgangspunkt i eit intervju med meg 6. juli.

I eit intervju med Dagens Næringsliv (6. juli) sa eg at det er fullt mogeleg å føre ein offensiv industripolitikk utan å bryte klimaforliket.
Med utgangspunkt i dette intervjuet stiller LO-økonom Eystein Gjelsvik nokre spørsmål om prisen på elektrisk kraft til norsk aluminiumsindustri.

Bakgrunnen er europeisk klimapolitikk og norsk energipolitikk. Kraftverka
i EU må betale for klimakvotar, og det fører til auke i kraftprisen. Sidan vi
har marknadsstyrt kraftomsetning her i landet, forplantar prisauken seg til
Noreg. I EU er det diskusjonar om å kompensere for prisauken for deler av
industrien for å hindre at bedrifter flytter til land med svakare klimakrav.
Spørsmålet blir også diskutert her i landet.

Eg kommenterte ikkje kompensasjon for auka kraftpris i  Dagens Næringsliv. Men landsmøtet i SV har uttalt seg: ” Vasskrafta i Noreg er også grunnlaget
for metallurgisk industri. Dette er ein industriproduksjon som vi vil gi rammevilkår i forhold til energiforbruk slik at det er grunnlag for vidareutvikling i miljøvennleg retning.”

Vi er såleis opne for ein diskusjon om rammevilkår for norsk
vasskraftbasert prosessindustri. Men det er krevjande å finne gode kompensasjonsordningar i eit marknadsbasert system. Derfor treng vi eit godt samarbeid mellom prosessindustrien, elkraftbransjen og styresmaktene, og SV har løpande samtaler med bransjen og fagrørsla om desse utfordringane. Landsmøtet i SV sa også at vi bør vurdere om det er behov for endringar i energilova for å få betre kontroll med prisutviklinga.

Eg har ofte sagt at vi bør vidareutvikle den vasskraftbaserte
prosessindustrien i Noreg. Men vi bør ikkje trekkje karbonlekkasjeargumentet så
langt at vi seier ja til aluminiumsproduksjon basert på ureinsa gasskraft. Vi må
ha to tankar i hovudet samtidig. På den eine sida må vi ta karbonlekkasjeargumentet på alvor. På den andre sida må vi vise at vi som ein høgteknologisk og rik nasjon er i stand til å redusere nasjonale utslepp, elles er det vanskeleg å forvente at mindre resurssterke land skal klare det.

Alf