Tag Archives: næringspolitikk

Miljøjubileum i ettertankens teikn

Buss_c3I år er det 25 år sidan Kristiansand kommune lanserte sitt første miljøbyprosjekt, og ordføraren har invitert klimaministren til å kaste glans over markeringa. Det er vel og bra. Men det er ingen grunn til å kvile på det som måtte finnast av laurbær. Når vi har lagt nye 25 år bak oss, er det mindre enn ti år til 2050 då Noreg skal vere klimanøytralt. Vi bør bruke jubileet til å gjere opp status og sjå framover. Har vi stelt oss slik at vi vil klarer å nå klimamåla i 2050 og samtidig ta vare på dei tradisjonelle naturverdiane våre?

Dei første miljøbyprosjekta i Kristiansand konsentrerte seg om å gjere byen trivlegare ved å ruste opp gater, byrom og grøntareal. Store løft som reinsing av Otra og utvikling av skjærgårdsparken stod også på kartet. Men etter kvart fekk arealbruk og transport ein sentral plass i miljøbyprogrammet. På dette området har ulike interesser stått i mot kvarandre, og vi slit med dei same utfordringane i dag som for 25 år sidan.

Tidleg på nittitalet var Kristiansand ein av ti byar som la planar for meir miljøvennleg transport. Politikarane kom etter kvart fram til eit resultat som kombinerte oppgradering av vegnettet med satsing på kollektivtransport. Men det gjekk ikkje heilt etter planen. Nokre år seinare gjennomførte Transportøkonomisk institutt ei vurdering av resultatet. Forskarane konkluderte med at det var sterk ubalanse i realiseringa av planane. Dei planlagde vegane blei bygde, men den planlagde kollektivsatsinga blei berre delvis realisert.

I dag er Kristiansand i same situasjon som for 25 år sidan. Bilismen og klimautsleppa aukar, og vi står midt oppe i arbeidet med å planlegge tiltak som kan snu utviklinga. Som for 25 år sidan blir det lagt planar for oppgradering av vegnettet kombinert med satsing på kollektivtransport. I siste sving har politikarane frå venstresida fått pressa igjennom at kollektivsatsinga må styrkast. Men det store spørsmålet er om vi har lært noko av vår nære miljøhistorie. Klarar vi å hindre at vi får det same resultatet som sist – meir veg og underfinansiert kollektivtransport?

Kollektivaksen har etter kvart blitt eit sentralt element i arealplanane i Kristiansand. Nye utbyggingsområde skal ligge langs busstraseane for å legge til rette for god kollektivdekning. I ein relativt liten by som Kristiansand er det heilt nødvendig dersom vi skal klare å gi eit akseptabelt kollektivtilbod. Men det viser seg stadig at arealplanen må vike når andre omsyn pressar på. Det er nok å nemne vedtaket om å etablere ein ny bilbasert bydel ved Hamrevann i strid med alle faglege råd. Bystyret har tydeleg vis ikkje tatt inn over seg at det er mindre enn trettifem år til vi skal vere eit nullutsleppssamfunn.

Derimot ser det ut til at deler av næringslivet er på offensiven i arbeidet for miljø og klima. På åtti- og nittitalet dreiv Bellona geriljakamp mot utslepp av miljøskadelege stoff, og mange økonomar og andre forståsegpåarar ønska prosessindustrien dit peparen gror. Men industrien tok signala frå miljørørsla og styresmaktene og utvikla meir miljøvenleg og effektiv teknologi. No er vi inne i ein ny fase der industrien kan bli eit viktig element i omstillinga til nullutsleppssamfunnet.

Det var nok mange som trakk på smilebandet då eg på nittitalet skreiv kronikk om at miljøteknologi kunne bli redninga for industrien på Sørlandet. Men i dag, 25 år etter, er det i ferd med å skje. Satsinga på miljø og berekraftig industriproduksjon er dokumentert gjennom fleire artiklar i Fædrelandsvennen. Mange bransjar har nyleg lagt fram vegkart for nullutslepp og grøn konkurransekraft, og sørlandsindustrien har stått sentralt i dette arbeidet.

I motsetning til det mange trur, så er Sørlandet ein industri- og teknologiregion. Olje- og gassektoren har vore dominerande eit par tiår, men no ser vi ei endring. Vi har ein prosessindustri som vil bli verdsleiande på berekraftig produksjon, vi har ein høgteknologisk leverandørindustri som satsar på nye marknader, og vi har gründerbedrifter med idear for nullutsleppssamfunnet. Sørlandet kan bli den grøne regionen på same måten som Rogaland blei oljeregionen. Men det krev politisk engasjement slik Rogaland hadde då dei tok posisjonen som oljeregionen. Det nyttar ikkje med halvhjarta innsats slik vi har sett i miljøarbeidet så langt.

Skal vi bli den grøne regionen, må det gjennomsyre arbeidet på mange område. Utdanningssystemet på alle nivå må bidra til å bygge relevant kompetanse, og Universitetet i Agder må ta ei førande rolle. Næringsklyngene i regionen er viktige drivkrefter for utvikling. Men er dei rigga for å møte dei nye utfordringane? Kanskje treng vi nye strukturar på tvers av tradisjonelle bransjar og funksjonar. Og sist men ikkje minst så må politikarane skikke sitt hus og vere med på å bygge omdømme som ein grøn region. Det nyttar ikkje med ein grå areal- og transportpolitikk i hovudstaden for ein grøn teknologiregion.

Alf Holmelid

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen 30.11.2016

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Vekst uten bærekraft?

P1010098Ny strategisk næringsplan for Kristiansandsregionen er lagt ut på høring. Den har ett tydelig overordnet mål: regionen skal ha større vekst enn andre regioner. Det er i tråd med det vi hører fra mange politikere i regionen for tiden. Vekst og størrelse har blitt det eneste som betyr noe. Men planutkastet sier lite om hva slags vekst man ønsker? Det er fullstendig fritt for ambisjoner om miljømessig og sosial bærekraft, noe som burde stått sentralt i et langsiktig strategidokument. I fagmiljøene og store deler av næringslivet er det passé å ikke ha fokus på bærekraft rundt næringsutvikling.

Næringsutvikling og vekst har store konsekvenser for miljø og klima. Men planen sier ingenting om hvilke føringer man må legge på utviklingen for å ta vare på miljøet og bidra til vedtatte klimamål. Skal vekst alltid ha førsteprioritet, eller skal veksten ha rammebetingelser som sikrer at fremtidige generasjoner kan nyte godt av sørlandsnaturen og et godt klima? Bærekraftig vekst krever at man setter seg klare miljømål. Det mangler fullstendig i planutkastet.

Kristiansandsregionen har en ensidig næringsstruktur der oljerelatert industri er helt dominerende. Dette gjør oss sårbare for internasjonale konjunkturer og for endringer i klimapolitikken. En strategisk næringsplan er et naturlig sted å ta opp denne alvorlige utfordringen for regionen. Hva kan vi gjøre for å få flere ben å stå på og skape arbeidsplasser på nye områder som miljøteknologi og omsorgsteknologi? Men disse problemstillingene er helt fraværende i planen.

Sosial dumping og svart arbeid er i ferd med å ødelegge deler av næringslivet, også i vår region. Useriøse og til dels kriminelle aktører gjør det vanskelig for seriøse bedrifter med ordnede arbeidsforhold å klare seg i konkurransen. Dette er en utvikling som må bekjempes dersom vi skal få et bærekraftig næringsliv i fremtiden. Men planutkastet adresserer heller ikke dette problemet.

De store næringspolitiske utfordringene har kommet helt i skyggen av vekstambisjonene i utkastet til strategisk næringsplan for Kristiansandsregionen. Det skjer samtidig som bærekraft har blitt en sentral del av strategiarbeidet i andre regioner og i store deler av næringslivet. Næringsplanen for Kristiansandsregionen kan ikke neglisjere disse spørsmålene om vi skal utvikle en næringspolitikk for fremtiden.

Melissa Lesamana
Leder i Kristiansand SV

Alf Holmelid
Leder i Vest-Agder SV

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag.

 

 

Ein rausare strategi for Agder

Aust-Agder_og_Vest-AgderSpør ikkje kva Noreg kan gjere for Agder, spør kva Agder kan skape for Noreg.
Sutring over at landsdelen er gløymd av dei sentrale styresmaktene er ikkje ein optimal strategi for å utvikle Agder til ein region med nasjonal tyngde.

Dei siste åra har den politiske debatten på Sørlandet blitt dominert av klager på regjeringa for manglande satsing på Sørlandet. Borgarlege politikarar med solid støtte frå Fædrelandsvennen har svinga seg til dei store retoriske høgder. Vi er gløymde, vi er oversett, vi er i slagskuggen, vi har ikkje profilerte talspersonar i hovudstaden, og vi får minst av alle regionane her i landet, får vi vite.

Når statsbudsjettet blir lagt fram, kastar opposisjonspolitikarane og journalistane seg over teksteditoren for å sjekke kor mange gonger Agder er omtalt i budsjettdokumentet. Finn dei få øyremerka midlar til regionen, blir budsjettet dømt nord og ned. Budsjettpostar med riktig postnummer er det som gjeld, om dei er aldri så små. Store nasjonale satsingar som kan vere spesielt viktige for Agder, og som kan gi store utteljingar for vår region, blir som oftast oversett.

Når statsrådar kjem til Agder, er det store spørsmålet om dei over bordet kan love pengar til gode formål. Det overskygger gjerne den viktige dialogen om samspelet mellom det regionale og det nasjonale. Jamvel då Sørlandsutvalet presenterte si innstilling, blei den store snakkisen at ministrane ikkje hadde pengar i kofferten. Kva visjonar utvalet hadde for å utvikle landsdelen i dialog med sentrale styresmakter, kom i skuggen.

Kamp om ressursar er ein viktig del av politikken. Men det er ikkje gitt at kamp for øyremerka midlar er det som lettast fører fram. Det kan vere enklare å få gjennomslag for nasjonale satsingar som er tilpassa behova på Agder. Ofte tilfører det regionen større midlar. Vi kan nemne satsingar som miljøteknologiordninga, CO2-kompensasjonsordninga for prosessindustrien og belønningsordninga for kollektivtransporten. Å drive postnummerpolitikk er ikkje alltid det som gir mest til regionen, sjølv om det gir størst oppslag i regionale media.

Kanskje vi skal snu litt på flisa og spørje kva Agder ønskjer å bidra med? Kva ønskjer vi å skape for å møte dei utfordringane regionen og landet står overfor? Har vi ressursar og kompetanse som landet treng, og som sentrale styresmakter er interessert i å vidareutvikle saman med oss? Med eit slikt utgangspunkt kan Agder bli ein region som får sin sentrale plass i nasjonale strategiar og budsjett.

Agder er ein leiande industriregion med mange teknologitunge bedrifter. For eit par tiår sidan var det mange som spådde at den tradisjonelle industrien ville bukke under i ein stadig tøffare internasjonal konkurranse. Men bedriftene har klart seg betre enn mange spådde. Dei har møtt nye utfordringar med omstilling og ny teknologi. Strenge miljøkrav var med på å utløyse ei teknologisatsing som styrka konkurranseevna samtidig som den betra miljøet.

Noreg er i ferd med å få eit einsidig og eit todelt næringsliv. Oljesektoren dominerer verdiskaping og sysselsetting. Samtidig skaper den press i økonomien, og landbasert næringsliv får problem med å konkurrere om kapital og arbeidskraft. På Agder ser vi den same utviklinga. Vi har oljedominans, og vi har det todelte næringslivet. Her som elles langs kysten har oljeteknologiindustrien hatt kraftig vekst. Men vi har også ein tradisjonsrik landbasert industri som til dels står overfor store utfordringar, sjølv om bedriftene har vist stor omstillingsevne.

Kanskje Agder kan ta mål av seg til å bli ein leiande region for berekraftig industri- og næringsutvikling på tvers av tradisjonelle bransjar og fagområde. Vi kan satse på å utvikle kompetanse og teknologi for eit næringsliv som er i stand til å takle omstilling, ikkje minst langsiktig omstilling til ein økonomi som er mindre oljeavhengig. Realfag og teknologi er berre ein del av ei slik utvikling. Det er nettopp ved å sjå på teknologien og økonomien i eit breiare perspektiv at vi kan skape ei berekraftig utvikling. Erfaringa med strenge miljøkrav som skapte berekraftige bedrifter, bør ha lært oss det.

Ei slik strategisk satsing er viktig for å sikre framtida for Agder. Samtidig er det ei satsing som vil bidra til å møte ei av dei største utfordringane som heile nasjonen står overfor. Noreg treng å bygge kompetanse som kan takle tøffare internasjonal konkurranse, og som kan legge grunnlaget for eit næringsliv med perspektiv utover oljealderen. Med si lange industrihistorie og sin varierte kompetansebase har Agder gode føresetnader for å ta ei nasjonal rolle på dette området.

Agder bør ha eit nasjonalt perspektiv på sine regionale strategiar. Det vil løfte regionen langt meir enn mange klagesongar basert på postnummeranalyser av statsbudsjett og sentrale verv. Ein region som bidrar til å møte dei utfordringane som nasjonen står overfor, vil stå sentralt i nasjonale strategiar. Kvifor skal vi ha nokon mindre ambisjon enn det?

Alf

Innlegget står på trykk i Fædrelandsvennen i dag

Grøn næringsutvikling

elektronikkDenne kronikken står på trykk i Ny Tid i dag med tittelen Ikkje bare grønt. Dei tar gjerne i mot kommentarar på debatt@nytid.no

I valkampen lanserte Miljøpartiet dei grøne eit krav om hundre tusen grøne arbeidsplassar. SV har komme med liknande utspel tidlegare. Men kva er ein grøn arbeidsplass? Og er talet på grøne arbeidsplassar eit godt mål for ein berekraftig næringspolitikk?

Næringar som baserer seg på fornybare ressursar, blir gjerne rekna som grøne. Men det føreset berekraftig ressursforvaltning og optimal energibruk, samt omsyn til økosystem ognaturmangfald. Produksjon av bioenergi er ei viktig grøn næring som vi bør utvikle, men uttak av skog må vurderast opp i mot naturverdiar. Norsk landbruk står overfor store utfordringar i forhold til import av for, bruk av energi og utslepp av metan. Og fiskeria er avhengig av at vi overvaker dei marine økosystema nøye.

Transportsektoren står for ein stor og aukande del av klimautsleppa. Reduksjon av desse utsleppa er viktig for klimaet. Utvikling og produksjon av skip med mindre energiforbruk og mindre utslepp av klimagassar er derfor viktig for klima og miljø, og Noreg kan spele ei viktig rolle på dette området. Vi er leiande innan maritim teknologi, og ein del verft har alt satsa på miljøteknologi. Men når kan vi kalle eit verft for ein grøn arbeidsplass?

Det finst ingen kjente metodar for å produsere aluminium utan å produsere CO2. Aluminiumsproduksjon her i landet genererer mindre CO2 enn i dei fleste andre land fordi vi kan bruke fornybar vasskraft. Dersom vi meiner at verda treng lettmetall for å produsere vindmøller og elektriske bilar, så er det positivt for klimaet å produsere aluminium her i landet, så lenge vi brukar fornybar energi og ligg i front teknologisk. Men dersom vi meiner at aluminium er eit produkt vi bør bruke mindre av, så kan konklusjonen bli ein annan.

Eksempla viser at det ikkje er så lett å definere kva som er ein grøn arbeidsplass. Grøn næringsomlegging på brei front er viktigare enn å telle grøne arbeidsplassar. Det er fleire grunnar til at Noreg må ta kraftige grep for å omstille norsk næringsliv i åra som kjem. Alle land må ta sin del av ansvaret for å nå klimamåla gjennom utsleppsreduksjonar. Men Noreg står overfor ei ekstra utfordring. Store deler av vårt næringsliv er knytt til oljeaktivitet. Skal vi redusere vår oljeaktivitet og tilpasse oss dei endringane som vil komme internasjonalt, så må vi ta eit krafttak for å bli mindre oljeavhengige.

Avkastninga av investering i olje er så god at det skaper store problem for anna næringsliv. Det er vanskeleg å bygge opp og styrke andre næringar så lenge oljeaktiviteten trekkjer til seg det meste av kompetanse og kapital. Den raudgrøne regjeringa har nyleg auka skatten på oljeutvinning for å motverke dette, men det er langt i frå nok. Vi må stramme inn ytterlegare om vi skal klare å bygge opp andre næringar. Det nyttar lite å snakke om grøn omstilling utan å gripe fatt i denne utfordringa.

Noreg har ein open økonomi med stor industrieksport, men det treng ikkje vere noko ulempe for omstilling til eit miljøvennleg og klimavennleg næringsliv. Norsk prosessindustri møtte strenge miljøkrav på åttitalet. Mange meinte det ville føre til at bedriftene ville tape i den internasjonale konkurransen. Men dei tok utfordringa og satsa på teknologiutvikling i samarbeid med styresmaktene, og i dag har vi ein høgteknologisk og konkurransedyktig bransje. Utan strenge miljøkrav på eit tidleg tidspunkt hadde vi knapt hatt ein prosessindustri her i landet dag. Denne kompetansen har også lagt grunnlaget forbedrifter som satsar på solenergi. Det er ein viktig bransje i omstillinga til fornybarsamfunnet, sjølv om marknaden for tida er inne i ein turbulent fase.

På same måten som miljøkrava på åttitalet skapte industriutvikling og konkurransekraft, kan dagens klimakrav stimulere til ny innovasjon og teknologiutvikling. Men det føreset eit sterkt fokus på klimateknologi slik det er lagt opp til i stortingsmeldinga om klimapolitikken. I tillegg til å redusere klimautsleppa her i landet kan klimavennleg teknologi eksporterast og redusere klimautsleppa i andre land. Slik kan vi bidra til nødvendig teknologiomstilling internasjonalt, samtidig som vårt eige næringsliv blir grønare.

Energisektoren er eit viktig element i utviklinga av eit grønt næringsliv. Noreg har rik tilgang på fornybar vasskraft og potensiale for utbygging av andre fornybare energikjelder. Men utbygging av vindkraft og småkraftverk medfører naturinngrep som ofte skaper konfliktar. Samtidig er det stor usemje om korleis kraftballansen vil utvikle seg. Energiutgreiinga, NOU 2012/9, tar opp dette spørsmålet. Men no er tida moden for å gå eit skritt vidare og lage ei stortingsmelding om energipolitikk der vi drøftar både produksjon og bruk av fornybar energi. Det vil gjere det lettare for næringsaktørane å satse langsiktig.

Det norske innovasjonssystemet har ein stor veikskap. Når eg snakkar med bedrifter, får eg ofte høyre at nye idear stoppar opp i overgangen frå forsking til industriell produksjon. Når vi går frå forsking til pilotskala, eksploderer ofte kostnadene. Derfor er det nye klimateknologifondet svært viktig, og det må styrkast. Men det er ikkje nok. Vi treng også klimasåkornfond med offentleg og privat kapital. I tillegg er det behov for store industrielle testanlegg som gjer det lettare å pilotere nye prosessar og teste nye produkt.

Teknologi er viktig, men det er ikkje nok. Bedrifter må ha ein marknad, og det er ofte eit underkommunisert poeng når klimaentusiastar snakkar om grøne arbeidsplassar. Den internasjonale marknaden kan vi påverke gjennom klimaforhandlingar og internasjonale organisasjonar, og det er eit viktig arbeid. Men på kort sikt er utfordringa for eksportindustrien å posisjonere seg og ligge i forkant av utviklinga. Derfor er det viktig å bygge opp ein grøn heimemarknad.

Offentleg sektor kjøper varer og tenester for 400 milliardar kroner kvart år. Her er det framleis eit stort potensiale for å styrke heimemarknaden for klima- og miljøvennlege produkt. I tillegg har vi bedrifter der staten er eigar. Ei bedrift som Statoil er langt unna ein offensiv posisjon for å utvikle ein grøn marknad, ikkje minst når det gjeld sjøtransport. Det er tvilsamt om selskapet i dag lever opp til føringane i stortingsmeldinga om statleg eigarskap på dette området

For å vri det private forbruket i grøn retning må vi bruke avgiftssystemet slik vi gjer for elektriske bilar, og tilskotsordningar slik vi har gjennom ENOVA. Det er framleis eit potensiale for å satse sterkare på energiøkonomisering også i eksisterande bygg. Ei meir offensiv satsing vil skape ein større marknad med rom for standardløysingar og lågare kostnader. Skal vi få fart på omstillinga til grønt næringsliv, er det viktig å sjå næringspotensialet og eksportpotensialet når vi skal løyse våre eigne klimautfordringar

Det er behov for ei brei omstilling av norsk næringsliv dersom vi skal få dei resultata vi treng. Vi må setje klare mål for gradvis å bli mindre oljeavhengige. Det er krevjande, men det er ingen veg utanom dersom vi skal skape rom for ei grøn næringsutvikling. Dernest må vi setje klima- og miljømål for næringslivet elles, samtidig som vi har fokus på korleis dei nye krava kan skape næringsutvikling. Stein Lier Hansen i Norsk industri har peika på at det er behov for å sjå på krav og tiltak bransjevis. Eg ser ikkje bort i frå at det kan bringe oss raskare og meir treffsikkert til målet enn generelle avgiftssystem åleine.

SV har levert for næringslivet på Agder

imageI valkampen for fire år sidan lova eg å arbeide for sterkare satsing på miljøteknologi og miljøvennleg industri. Det har fått gjennomslag i regjeringa. For tre år sidan blei ramma for støtte til miljøteknologi auka til 300 millionar kroner om året. Ei rekke store og små bedrifter på Sørlandet har nytt godt av denne ordninga, og vår landsdel ligg på topp når det gjeld prosjekt med slik støtte.

Då industrien stod overfor store utfordringar etter finanskrisa i 2009, ramma det også mange bedrifter på Sørlandet. Regjeringa var raskt ute og auka garantirammene for eksportkreditt. Utan dette tiltaket er det stor sjanse for at ein del bedrifter hadde fått problem med å overleve. Regjeringa er i kontinuerleg dialog med næringslivet for å møte nye utfordringar på dette området.

Sørlandet har ein omfattande prosessindustri. Den har fått auka kraftprisar på grunn av kraftutveksling med kontinentet. Der må kolkraftverk kjøpe CO2-kvotar, og denne kostnaden smittar over på norske kraftprisar sjølv om vi har vasskraft. For å unngå at miljøvennleg norsk industri får problem, har regjeringa innført ei kompensasjonsordning for denne marknadseffekten, noko mange bedrifter på Sørlandet vil få glede av.

Med SV i regjering har industrien på Sørlandet nytt godt av gode rammevilkår. I tillegg til dei konkrete tiltaka som er omtalt her, fører regjeringa ein ansvarleg økonomisk politikk som er viktig for eksportnæringane på Sørlandet. Det same kan vi knapt forvente om vi får eit regjeringsskifte, og Frp får ei hand på rattet.

I tillegg til å bryte handlingsregelen i norsk politikk foreslår FrP drastiske tiltak som vil rasere landbruket på Agder. FrP og til dels Høgre har også stemt i mot støtteordningane til dei store næringsklyngene på Sørlandet, NODE og Eyde. Venstre gjekk på si side til angrep på SV då vi lanserte kompensasjonsordninga for prosessindustrien.

Med SV i regjering er det lagt til rette for berekraftig industri- og næringsutvikling på Sørlandet. Regionen vil vere tent med ei vidareføring av denne politikken.

Alf

Nest best i Europa

elektronikkDette innlegget stor på trykk i Fædrelandsvennen onsdag 6. februar.

Gründer og skipsreiar Andreas Ugland har uttrykt frustrasjon over at politikarane er lite flinke til å legge til rette for næringslivet. Valerie Kubens peikar på det same i sin laurdagskommentar. Det er mangt som kan bli betre på dette området. Og eg skal ikkje vere den første til å forsvare dei blåblå politikarane som har makta på Sørlandet. Men vi må ikkje gløyme det store biletet. Det viser at Noreg er eit godt land å drive næringsaktivitet i. 

I møte med representantar for næringslivet har eg fått mange eksempel på byråkratisk og tungrodd kommunikasjon med offentlege etatar. Ikkje minst rapporteringskrava er omfattande. Det er mykje som kan leggast betre til rette for næringslivet på dette og andre område. Men mykje er også bra dersom vi ser det i forhold til andre land. Verdsbanken har rangert Noreg som det sjette beste landet å drive næring i, og det nest beste i Europa. 

Det er mange grunnar til dette. Noreg har eit stabilt politisk system. Vi har eit velutvikla rettsvesen og eit effektivt skattesystem. Vidare har vi eit tillitsfullt trepartssamarbeid som reduserer konfliktnivået i arbeidslivet, og vi fører ein ansvarleg økonomisk politikk som medverkar til ein stabil kronekurs. Dette er viktige kvalitetar ved det norske samfunnet, og det gir stabile rammevilkår for næringslivet. 

Norsk industri og næringsliv har utmerka seg med stor omstillingsevne. Ein av grunnane til det er at vi har eit velutvikla velferdssystem og ein sterk offentleg sektor. Her i landet tar fellesskapet og trygdesystemet ein del av dei kostnadene som bedriftene må ta ansvar for i andre land. Eit effektivt velferdssystem som kan støtte opp om arbeidslivet, er avhengig at eit effektivt og rettferdig skattesystem. 

Ei offensiv miljøsatsing har også vore med påå fremme nødvendig omstilling og teknologiutvikling. Noreg var tidleg ute med strenge miljøkrav. Dei blei kombinert med støtteordningar og eit godt samarbeid mellom bedriftene og styresmaktene. Det førte til at norske bedrifter var tidleg ute med ny miljøvennleg og energieffektiv teknologi. Kjell O. Johannessen i NODE er ein av dei som har peika på dette i eit intervju i Fædrelandsvennen. 

Sist men ikkje minst er næringslivet avhengig av kompetanse. Eit utdanningssystem som legg vekt både på kunnskap og på evna til å bruke denne kunnskapen i samarbeid med andre, er avgjerande for næringslivet. Norsk næringsliv har lagt vekt påå ha god kompetanse på alle nivå i organisasjonen. Derfor blir det no satsa offensivt påå styrke både den yrkesfaglege utdanninga og akademiske utdanningar. 

Norsk næringsliv står overfor store utfordringar. Marknader i Europa sviktar, og den internasjonale konkurransen hardnar til. Det er også eit sterkt press i norsk økonomi på grunn av den omfattande oljeaktiviteten. Vi må jobbe kontinuerleg for å styrke vår kompetanse, innovasjonsevne og konkurransekraft for å møte desse utfordringane. Skal vi klare det, må vi ta utfordringa frå Andreas Ugland på alvor. Men vi må også ta utgangspunkt i våre sterke sider og ikkje svartmale situasjonen.

 Alf

Grønvasking frå Statoil

Ein litt forkorta versjon av dette innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv i dag.

Klimadirektøren i Statoil, Hege Marie Norheim, prøver (DN 26.11.) å argumentere for at oljeutvinning er ein del av løysinga på klimaproblema. Men i iveren etter å grønmale oljeaktiviteten tyr ho til selektiv bruk av informasjon om klimautfordringa og kampen mot klimakrisa.

Norheim viser til eit senario frå Det internasjonale energibyrået (IEA). Der blir det konkludert med at vi må la to tredeler av dei kjente fossile ressursane bli liggande om vi skal unngå global oppvarming utover to grader. Men det ho gløymer å seie, at dette er eit senario med berre 50% sjanse for å lukkast. Og eg tviler på at Norheim ville gå inn i eit fly om kapteinen annonserte 50% sjanse for å unngå katastrofe. I følgje The Carbon Tracker Initiativ kan vi bruke berre om lag ein femdel av dei kjente fossile ressursane om vi skal ha 80% sjanse for å nå togradersmålet.

Statoildirektøren er opptatt av at gass kan erstatte kol. Det er riktig at gass i ein overgangsperiode kan ha positiv klimaeffekt dersom den erstattar kol. Men dette gjeld ikkje olje som er den dominerande delen av aktiviteten til Statoil. Det er påfallande at selskapet berre snakkar om gass og ikkje olje i klimasamanheng. Norheim legg også vekt på at Statoil har ein energieffektiv oljeproduksjon. Det er viktig at Statoil reduserer CO2-utsleppa frå produksjonen. Men det er ikkje eit tilstrekkeleg argument for å gå i front for å ta ut mest mogeleg fossil energi når vi veit kor mykje som må ligge att. Det naturlege er at eit rikt land som Noreg må ta sin del av ansvaret og starte med å la olja ligge i dei mest sårbare områda.

Statoil legg stor vekt på at vi må få på plass ein global avtale om høgare pris på utslepp av klimagassar. Men Statoil veit godt at det er lite realistisk å få på plass ein slik avtale i tide til å redde klimaet. Derfor er dei fleste no samde om at vi må satse på å handle lokalt og regionalt medan vi ventar på ein global avtale. Kampen for effektive globale avtalar står heilt sentralt. Men det må ikkje bli ei sovepute for å halde fram med ein politikk som ikkje er berekraftig dersom alle andre gjer det same. Det er på tide at Statoil vurderer om dei skal satse på ei politisk utvikling som kan føre til klimakrise, eller om dei skal tenkje langsiktig og gradvis bruke meir av sin kompetanse på miljøvennleg energi.  

Alf